Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

fredag 1. juli 2016

Brødre i kamp

De er begge soldater. Den ene har gått i krigen for Jesus. Den andre for mulla Krekar.
av Kjell Kvamme 
Foto: Erlend Berge

Jostein Nielsen og kona Magna var på vei tilbake til sin tjeneste som offiserer for Frelsesarmeen i Moldova da de ble rammet av et terrorangrep. «Brynjar Melings bror lettere skadd i Istanbul-terror», meldte nettsiden Hegnar.no 12. januar.

Meling hadde ikke hørt om angrepet før Dagbladet ringte og fortalte det.

Brødrene er tredje søskenpar i vår serie der vi ser på hva to som har vokst opp i samme familie deler og hvor de skiller lag.

Bomba i Istanbul

Jostein Nielsen og kona hadde vært hjemme i Norge på juleferie, men ble sittende fast i Istanbul da de mellomlandet på vei tilbake til Moldova. Tåka i byen Kishinev der de jobber, varte så lenge at de fikk bo på et fint hotell og tid til å se seg om i Istanbul.

– Vi var takknemlige til Herren for det. Så sa det pang.

Jostein Nielsen var ti meter fra bomben da den ble utløst nær Den blå moské. Han skjønte med én gang hva som hadde skjedd. Kona sto enda nærmere, men hadde mennesker mellom seg og selvmordsbomberen. Hun ble dekket av kroppsdeler, men var uskadd. Nielsen klarte å løpe 20 meter før han segnet om. Da han så at kona var uskadd var hans første tanke: «Hva kan du, Gud, bruke dette til?»

Ifølge tyrkiske myndigheter var selvmordsbomberen en syrer med tilknytning til IS. Elleve mennesker ble drept. Noen dager etter dette intervjuet med brødrene har Istanbul igjen blitt rammet av terror, og tingretten har avgjort at mulla Krekar kan utleveres til Italia.

Kjærlighetens kne

Kneet var knust. Jostein Nielsen skryter av hvordan kirurgen Kristian Sydnes på Diakonhjemmet klarte å lappe det sammen. En støttepinne som holder kneet sammen har løsnet, og når vi møter ham og broren, er han hjemme for å få fikset det. Han kan gå normalt og har ikke fått varige mén.

«Kjærlighetens» kne kaller han det. Jostein Nielsen er nemlig storfornøyd med at han havnet i overskriftene og ble intervjuet i store medier som CNN. Da fikk fortalt hele verden om at «Gud er kjærlighet, og kjærlighet er det eneste som kan bekjempe ondskapen». Dette ble svaret på spørsmålet han stilte seg da han lå skadet i Istanbul, og derfor sier han nå:

– Jeg ville ikke vært hendelsen foruten.

Kjendisbror

Broren Brynjar Nielsen Meling var først opptatt av at foreldrene fikk vite om det på en annen måte enn gjennom en journalist. Deretter ringte han Dagbladet og sa at vinklingen med ham ikke var så relevant eller treffende.

Lillebror var likevel først og fremst glad for at det gikk bra. For Jostein er det heller ikke plagsomt at enkelte nyhetstitler fokuserte på Brynjar framfor ham som ble rammet.

– Jeg lever lykkelig med å ha en kjendisbror.

Meling har fått spørsmål om han har blitt mer kritisk til hvilke oppdrag han tar når broren har blitt rammet av terror.

– Nei, tvert imot. Når jeg ser skadevirkningene av disse handlingene, er det viktig at vi har et system som både er rettferdig og rimelig fordi terrorfrykten har gjort at vi har vært villige til å gå på akkord med viktige prinsipp de siste årene.

Jostein er helt enig.

– Hva vil du si om Josteins tenkemåte når han spør hvordan Gud kan bruke tragedien?

– Jeg blir imponert over Josteins tilnærming til det, men jeg blir ikke overrasket. Typisk ham. Jeg ville blitt mer overrasket om han lå der og klaget over at han hadde vondt, sier advokaten.

Englevakt

Han synes Josteins tankegang er bedre enn om noen hadde takket Gud for at han ble spart framfor de som ble drept.

Jostein: – Der er vi helt på linje. Om jeg hadde dødd, hadde jeg også hatt englevakt. Jeg ser for meg bildet der engelen roper til Gud: «Nå kommer de med Jostein».

Brynjar: – Så sier Gud: «Er det bror til han advokaten?»

Kommentaren utløser latter. Vitsene, inkludert galgenhumoren er noe de har delt hjertelig hele livet, også med faren. De forteller om da han nesten kuttet av seg fotbladet med en vinkelsliper. Da sendte Brynjar en «pressemelding» til broren rett før 17. mai: «Det må meldes at Hans Johnny Nielsen i år hadde tenkt å gå under vinkelslipernes fane, men han er dessverre avskåret fra å delta».

Hjemmet de vokste opp i – med foreldre som var offiserer i Frelsesarmeen – ga rikelig rom for skråblikk og latter, understreker Brynjar Meling.

Lik – ulik

Elleve år skiller brødrene. De ligner på hverandre, men forskjellene er også synlige. Når Jostein går i Frelsesarmeens uniform og Brynjar stiller i blå blazer med turkis lommetørkle i jakkelommen til matchende turkise bukser, er ikke klesvalget bare profesjonelt. Det forteller også om ulik interesse for klær.

Mens storebror har gått i foreldrenes fotspor og deler deres tro, har lillebror fjernet seg fra den tradisjonelt evangeliske retningen.

– De tror genuint på evig liv og å ta imot frelse, mens jeg har fått en mer abstrakt tro: «Det er samme hva du tror på, bare du tviler». Da vil jeg ikke at de skal være bekymret for min fortapelse. For meg, som ikke har grepet dette så sterkt som søsknene mine, har dette vært blant tingene som har vært vanskeligst å prate om, sier Brynjar Meling.

Uforklarlig

– Brynjar har stort behov for å forklare også det uforklarlige. På et stadium i livet oppdaget jeg at jeg kunne slippe kravet om å forstå og bare hengi meg til at det finnes noe der som vi ikke kan forklare. Frelsen, for eksempel, sier Jostein Nielsen.

BARNDOM: På sørlandsstevne i 1969. Fra venstre: 
Kjartan, mor Anne Karin, Brynjar, Jostein og Torunn. Foto: Privat.

Som svar forteller Brynjar en historie. Da han for 23 år siden skulle bli far for første gang, var han på skitur. Plutselig fikk han en fornemmelse av at noe var galt. Han snudde, gikk hjem og fikk kona på sykehus. Barnet ble tatt ut livløst og gjenopplivet. I dag er hun en flott, frisk kvinne, ifølge faren.

Han forteller også om da barn nummer to bare tre måneder gammel ble operert for en svulst på hjernen. Den viste seg å være godartet. Mange hadde bedt, og etterpå begynte usanne historier å versere, blant annet at svulsten var borte da kirurgene åpnet opp.

– Da følte jeg meg åndelig voldtatt. De misbrukte min sønn i behovet for en tryllekunstner-jesus som ikke jeg ville identifisere meg med. Da er vi tilbake til den evangeliske, narsissistiske kristentroen. Bare man tror, holder Gud hånda over oss. Men han driter i de hundretusen som dør i sult i Afrika. Det er det ondes problem som gjør at jeg ikke klarer å gripe det helt konkrete i troen.

Jostein Nielsen vrir seg på stolen. Han er langt på vei enig med broren, men:

– Den intuisjonen du får er gudgitt, og det kan være i alle mennesker. Men hvordan kan vi få mer kontakt med dette i våre liv slik at vi kan gjøre mest mulig godt og redde flest mulig mennesker?

– Brynjar, hvordan kan det ha seg at din bror forteller om ditt behov for å forklare og like etter forteller du om noe uforklarlig?

– Eller noe tilfeldig. Jeg har ikke behov for å gjøre det til noe annet enn det det var. Men jeg baler med de samme spørsmålene som andre, og jeg kaller meg ikke ateist eller agnostiker. Jeg har jo fryktelig lyst til å tro.

Han viser til at han i fjor ble «velsignet med å bli far igjen». På sengekanten synger han for datteren om kvelden. Da veksler han på å synge åtte kristne sanger.

Mulla Krekar


Utad er de overbeviste og engasjerte mennesker. Hva tenker storebror om den overbevisningen Brynjar framstår med når han forsvarer mulla Krekar?

– Den overbevisningen handler ikke om mulla Krekars skyld eller uskyld. Brynjar er overbevist om at det finnes en rettsstat. Mye av den dritten som finnes på sosiale medier er så ødeleggende for rettsstatens prinsipper at de som ytrer seg burde vært rettsforfulgt. Får de det som de vil, er det ikke mye igjen av rettsstaten, sier Jostein.


MULLA KREKAR: Brynjar Meling har forsvart mulla Krekar gjennom flere rettssaker. 
Denne uken bestemte tingretten at Krekar kan utleveres til Italia. Foto: Erlend Berge.

Brynjar Melding nyter upopulariteten.

– De fleste vil si at det er ubehagelig å være upopulær?

– Nei, tvert imot. Det er en frihet i å være upopulær.

Jostein Nielsen er enig med broren i at motstand og motgang er en fordel.

– Frelsesarmeen har det best når det er motstand. Da har veksten vært størst. Per Fugelli har kritisert oss for å være samfunnets puddel, men kritikken rammer ikke. Bare det at vi eksisterer er egentlig en samfunnskritikk. Hvorfor skulle det være behov for armeens tjenester hvis landet beveget seg i riktig retning?

Prestasjonsangst

Når brødrene er sammen snakker de mye musikk – og driver med spørrekonkurranser. Dette er første gangen de møtes på ett år. Etter intervjuet skal de på brasskonsert i Templet i Oslo. De lever travle liv, reiser mye. Å flytte på seg sitter i kroppen fra oppveksten da foreldrene hvert år fikk nye ordre når det led mot sommer.

Meling avslører noe som viser at brødrene ikke er likeverdige i ett og alt. Han klarer ikke å spille piano når broren er i nærheten, for storebror er så flink. Han har alltid sett opp til ham.

Brynjar: – Jeg får prestasjonsangst.

Jostein: – Det synes jeg er fælt. Brynjar har et selvbilde som er for lite i forhold til det han er. Folk betrakter ham som trygg og robust, men jeg skulle ønske at han selv fikk se hvor verdifull han er og hvor mye han har å komme med. Han er en kjernekar, og jeg skulle gjerne brukt mye mer tid med ham, sier Jostein.

Forskjellen mellom den private og offentlige Brynjar Meling er stor, mener advokaten.

– Jeg er konfliktsky og har ikke stor tro på egne ferdigheter. Den tøffe, trygge karen som står på TV og kommer med de gode punchlinene, det er en ukjent rolle for dem som kjenner meg fra før jeg ble en offentlig person, sier Brynjar Meling.

Link: Vårt Lands nettversjon
Link: pdf av avisartikkelen
Link: Forsiden av VL 1. juli 2016

Flere bilder:

fredag 22. april 2016

Fred midt i terroren

Tekst: Marit Dehli
Foto: Kristianne Marøy


Midt i kaoset etter at selvmordsbomberen slo til, kjente Jostein og Magna Nielsen en forunderlig fred.

Oberstløytnantene skulle aldri vært i Istanbul 12. januar i år. De var på vei tilbake til tjenesten i Moldova etter juleferien, men flyet deres ble stående i Tyrkia på grunn av tåke i Chisinau. Nestlederne for Frelsesarmeen i Øst-Europa fikk isteden to lange dager med venting. Da flyet enda en gang ble innstilt, ble de med på en guidet tur til kjente turistmål. De gledet seg, dette var bare en bonus. Så fikk dagen en brå vending.
- Vi la merke til at sikkerhetskontrollen var ekstremt høy, men det var en fin stemning i byen, forteller de. Utenfor den tidligere kirken og moskeen, Hagia Sofia, var det tett med turister, men få ledede grupper. En tysk turisttrupp stod oppstilt like ved de norske frelsesoffiserene. Magna knipset i vei. Kanskje fotograferte hun mannen som rolig gikk bort til tyskerne og gled inn i gruppen. Magna gikk videre mot Den blå moske og var fem meter unna Jostein da det smalt.

- Det var nesten uvirkelig, en voldsom opplevelse. Jeg følte meg som i et vakuum og konsentrerte meg bare om det nærmeste. Det var et spørsmål om å klare seg. Jeg hørte smellet og kjente lufttrykket. Kanskje førte det meg lenger bort på plassen, for jeg løp i en bue tilbake til Jostein. Det var et sjokk at han var såret og ikke kunne komme seg noen vei, forteller hun. Jostein hadde forsøkt å løpe, men det venstre beinet sviktet under ham.

Hjelpeløs satt han på brolegningen og lurte på om Magna var i sikkerhet. Han kikket ned på buksebeinet sitt, så at det var hull ved kneet etter prosjektilet, men han kjente ikke smerte og blødde heller ikke. Stille konstaterte Jostein at han var havnet midt oppe i en situasjon som er reell for mange i Midtøsten. Så spurte han Gud: «Hva kan du bruke dette til?»

- Men hvor er Gud når det onde og meningsløse skjer?

- I kjærlighet skapte Gud oss med en fri vilje. Når noen velger å spre ondskap og død som rammer tilfeldig, blir det umulig for meg å klandre Gud for ikke å ha stoppet dem, eller forhindret at jeg vandret rett inn i det. Gud vil aldri det onde, men når det meningsløse skjer, kan Gud midt i det vonde snu omstendighetene etterpå til noe som bygger opp. Jeg kan bruke min frie vilje til å bidra til det, sier Jostein.

Sekunder etter smellet var Magna hos ham, med en rift i kinnet og tilsølt av andres blod. Over alt lå det beinrester og maltrakterte kropper.

- Jeg ba Magna om å løpe i sikkerhet, men det ville hun ikke. Alle løp vekk, og det ble utrolig stille. Tolv mennesker var døde og 15 såret. Noen ropte på hjelp. En mann var havnet på en benk, en annen lå på bakken og skrek. De som prøvde å hjelpe, hadde blod over hele seg.

- Plassen var overstrødd av rester etter mennesker. Det var et grufullt syn, og vi kjente en veldig brentlukt. Det var svidd kjøtt, forteller Magna. Men så, midt i kaoset, kjente de noe annet. En merkelig fred. Jostein stilte seg spørsmål om roen og smertefriheten han kjente var utløst av et adrenalinkick.

- Men det endret seg ikke da smertene kom. Vi opplevde Guds nærvær helt spesielt. På Dagsrevyen samme kveld møtte seerne en rolig mann i sykehussengen. Jostein fortalte om attentatet og freden han kjente etterpå. Klippet gikk over hele verden, og Jostein fortsatte å gi intervjuer.


KJÆRLIGHETEN

Det er gått over to måneder siden han var igjennom en lang og komplisert operasjon. De to Frelsesarmelederne bor nå i en utleieleilighet i Oslo og venter på klarsignal til å reise. Kanskje blir det i april. De lengter etter å følge opp offiserene og soldatene i Øst. Og tenker mye på hvordan de skal gjøre Frelsesarmeen i Europas fattigste land, Moldova, økonomisk bærekraftig. Men nå er det dager med trening og fysioterapi. Midt i stua troner rullestolen der Jostein sitter med utstrakt bein. Han er blitt lovet at han vil gå normalt igjen. Om han blir i stand til å løpe, vet han ikke. Skinnene går fra fot til hofte, og i vinduskarmen står et lager med smertestillende.

- Men jeg bruker bare en Paracet om kvelden, jeg har nok høy smerteterskel. Det vonde som skjedde i Istanbul, sitter fortsatt i dem. Jostein har skrevet om terrorangrepet på bloggen sin og levert en artikkel til det russiske Krigsropet. Men det er ikke den meningsløse volden som får størst fokus i det han skriver.

- I etterkant har jeg bare kjent takknemlighet. Denne erfaringen har åpnet så mange perspektiver, sier Jostein, vel vitende om at det kan være problematisk for noen å forholde seg til. Men han opplevde noe mer enn terroren. Noe større.

- Jeg er mann, begynner han, og går med ustø skritt over parketten etter Bibelen.

- Å snakke om kjærlighet kan fort bli søtladent, men det er nerven i den kristne troen. Hvis det kan være noe å lære av en selvmordsaksjon, er det at den forklarer hva ondskap er. Ondskapen rammer totalt tilfeldig. Man er et menneske som befinner seg på feil sted. Da jeg spurte Gud om hva han kan bruke oss til etter denne hendelsen, så er det bare kjærlighet. Alle som var innblandet i terroraksjonen har samme verdi, og må bli møtt med kjærlighet. Til sjuende og sist koker det ned til: elsker du Jesus, elsker du mennesker.

- Hva kan dere hente ut av det dere har opplevd og ta med tilbake til Moldova?

- Guds kjærlighet seirer over alt, det er grunnfjellet vi vil ta med oss, sier Magna. Freden i Øst-Europa er skjør. De to offiserene er stadig i konfliktområder. De har vært tett på krigen i Ukraina og møtt menigheter som for det meste består av flyktninger. I Chisinau i Moldova er det protestleir utenfor regjeringsbygget, og det er demonstrasjoner kontinuerlig.

- Der vi bor og jobber er det urolig, men vi føler oss ikke utrygge. Vi er nødt til å stole på Gud. Det betyr ikke at vi er dumdristige og utfordrer situasjonen, men vi kan ikke forkynne evangeliet hvis vi er redd for menneskene, sier de. Også på sykehuset i Istanbul kjente Jostein en trygghet. Like før han sovnet, tenkte han på ordene fra første Mosebok 50,20: «Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode (...)». Noen dager etter kom en melding fra en offiser i Norge: «Jeg tror første Mosebok 50,20 er spesielt til dere i denne situasjonen». Det ble en sterk bekreftelse. Fra sykebåren på flyplassen hadde offiseren ett budskap til tv-kameraene: «Det eneste som kan beseire hatet, er kjærligheten. Hvis Guds kjærlighet kan flyte gjennom oss, vil vi få en bedre verden.»

- Vi ante ikke den rekkevidden vitnesbyrdet vårt har fått, det har spredt seg over hele verden, forteller Magna. Flere har fortalt at de har blitt styrket i troen. Igjen denne trassige livsloven: Det vokser noe overraskende godt ut av det meningsløse, vonde.


ENGLEVAKT?

De roser både tyrkisk politi og helsepersonell for innsatsen. Jostein ble tilbudt operasjon i Istanbul, men valgte transport til Norge for å få oppfølging her. Etter et langt og komplisert inn-grep på Diakonhjemmet, kom legen bort til ham og sa: «Jeg tror ikke du vet hvor heldig du har vært». Skadene var alvorligere enn antatt. Prosjektilet hadde passert en millimeter fra hovedpulsåren.

- Har dere hatt reaksjoner i ettertid? Magna nikker:

- Først føltes det som et tomrom, jeg ble helt satt ut. Da vi fikk røkt kjøtt på flyet hjem, klarte jeg ikke å spise det. Reaksjonene har kommer litt etter litt. Plutselig dukker det opp ting som ikke er så bra, men sånn er det, og vi prater om det. For å bearbeide hendelsen har de hatt samtaler med et psykisk helseteam på Diakonhjemmet.

- De sier at det virker som om det går bra med oss, og det føler vi selv også. Vi har nettverk og mange å snakke med. Og det er så mange som har bedt for oss. Om beina ble slått vekk under oss, landet vi trygt og mykt i forbønn, sier Magna. Hendelsen har ikke forandret dem, de er bare enda mer fokusert.

- Det er viktig for meg at folk skal oppleve at kristendom ikke er religion, men liv! sier Jostein.

- Hva tenker dere når noen sier at dere har hatt englevakt?

- Broren min (Brynjar Meling, Mullah Krekars forsvarer, journ.anm.) fikk spørsmålet under et tv-program: «Hva med din bror, tror du på englevakten hans?» Da svarte Brynjar: «Hvorfor skulle han ha englevakt og ikke de tyske ofrene?» Der er jeg enig med ham. Jeg tror at jeg har englevakt om jeg lever eller dør. Men når jeg skulle leve med en så hårfin margin, så ville nok Gud at jeg skulle være her lenger. Det er som han sier: «Om det står på en millimeter, så er jeg der». Så jeg kjenner meg tryggere enn noen gang. Det jeg har spurt meg om, er: «Hva hvis Magna hadde blitt drept? Hva ville jeg følt da?» De ser på hverandre, spørsmålet får henge i lufta.

DET ENESTE SOM SEIRER

Hvem var selvmordsbomberen?
De vet at han var syrer og hadde registrert seg som asylsøker i Tyrkia uka i forveien. Magnas bilder er nå i politiets varetekt, kanskje ligger beviset der.

- Det var nok en IS-tilhenger. Jeg klarer ikke å bebreide ham, for han var fullstendig villfaren i sin overbevisning, sier Jostein. Han ser terroren i lys av flyktningestrømmen som velter inn over Europa: - Jeg er klar over at vi må ha en streng, rettferdig asylpolitikk, men alle mennesker må bli møtt med verdighet. Da må de sanne verdier komme fram; tro, håp og kjærlighet.

- Størst blant dem er kjærligheten. Det er det vi har hatt fokus på siden Istanbul. Terroren og ondskapen kan ikke møtes på noen annen måte enn med kjærlighet. Slike aksjoner er ondskapens ansikt. De skaper frykt og usikkerhet.

Men Jostein har vært flink til å bruke oppmerksomheten dette har skapt, til å spre Guds kjærlighet, sier Magna. Jostein snur seg mot henne:

- Du trives ikke i media, men når du møter enkeltmennesker, er din kjærlighet overlegen. Jeg må snakke om Guds kjærlighet. Å ligge på sykehus har vært en velsignelse, slik sett. Folk er så nysgjerrige og spør om Gud, smiler han bredt. Til og med den svorne ateisten i nabosengen endte med å synge O, store Gud sammen med Jostein. Da datteren Janne var innom Diakonhjemmet, stilte hun faren et kontrollspørsmål: «Hvordan har du det egentlig, pappa?»

- Kan jeg ha det bedre! svarte jeg. Her får jeg laks til middag og kan snakke med leger, fysioterapeuter og medpasienter om Jesus og se at det når fram! Det blir ikke bare sånn at de føler de må jatte med og tenker: Å ja, han er i delirium, smiler Jostein.

- Sånn sett kunne du vært pasient på heltid, fastslår Magna. Men heldigvis venter Moldova, hverdagen og tjenesten der.

marit.dehli@frelsesarmeen.no

Gjengitt med KRIGSROPETs tillatelse

Du finner hele intervjuet fra Krigsropet #15 2016 i pdf-format HER!

søndag 3. april 2016

Hva får verden til å lytte?

Hva får verden til å lytte?  var ‘overskriften’ på blogg-innlegget som jeg publiserte tirsdag morgen den 12. januar 2016. Tilfeldigvis var Magna og jeg i Istanbul akkurat denne morgenen. Vi var på tilbake til Moldova etter juleferie i Norge, og skulle mellomlande i Istanbul med planlagt landing i Moldova søndag kveld. Men på grunn av tåke i Chisinau ble flyavgangene kansellert, og følgelig ble vår transittid i Istanbul utvidet fra to timer til to døgn.

Da vi endelig i løpet av mandagen visste at hjemreisen var utsatt til tirsdag kveld, bestemte vi oss for å dra på bytur tirsdag formiddag. Etter å ha sett vakre Hagia Sofia, fulgte Magna og jeg vår guide over Hippodromen i retning av obelisken på Sultanahmet-plassen ved den blå moskeen. Mens vi ruslet dit, snakket vi om hvor sjenerøs Gud er som ordnet det slik at vi fikk se den vakre byen gratis. Magna stoppet og tok et bilde av obelisken. I det neste øyeblikket utløste en selvmordsbomber en sprengladning i en gruppe tyske turister ti meter fra oss.



Jeg begynte å løpe, men skjønte etter et par skritt at noe hadde gått gjennom kneet mitt. Jeg klarte å bevege meg noen meter før jeg falt i bakken. Da jeg lå der, var min eneste tanke:

«Er Magna trygg?»
- bare noen sekunder senere var hun ved siden av meg. Da jeg så at hun var uskadd, ble jeg fylt av en merkelig form for fred. Jeg kunne se at mange mennesker hadde falt på bakken, enten døde eller bevisstløse. Kjøtt-rester var spredt over alt, og Magnas klær og skoene mine var dekket med det.

Jeg visste med en gang hva som hadde skjedd, og jeg tenkte bare: «Så det er slik det er i virkeligheten» - med tanke på liknende scener jeg hadde sett på TV-skjermen. Magna og jeg sier veldig ofte til hverandre: «enten vi lever eller dør, hører vi Herren til» (Romerne 14:8)

Min neste tanke var et spørsmål til Gud:

«Herre, hva kan du bruke dette til?»
Jeg visste at selvmordsbomberen ønsket å fange verdens oppmerksomhet med ondskap, og jeg vet at Guds løsning er: 

«La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!» - Romerne 12:21
Samtidig minnet vi oss selv om at: «Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje.» - Romerne 8:28.
Derfor visste jeg at han ville gi meg muligheten til å vitne om sin kjærlighet til et bredt publikum.


Mens vi satt og ventet på ambulansene, ba jeg for de som var drept og skadet, og takket ham for livet og for hvordan han skulle forvandle det onde til noe godt.

Etter ti minutter fikk ambulansene lov til å starte redningsarbeidet, og fra da av gikk alt veldig fort. På sykehuset var alt veldig effektivt og profesjonelt. Midt i det hele klarte norsk media å få tilgang til meg til tross for sikkerheten, og mindre enn tre timer etter eksplosjonen, var den første videoen av vitnesbyrdet om Guds kjærlighet som det eneste middel mot ondskap, vist på TV.




I løpet av det neste døgnet ble det gjentatt til en rekke journalister og internasjonale nyhetsbyråer - og overført av nasjonale og internasjonale kanaler, som CNN, over hele verden. 

Gud ga meg muligheten til å snakke og vitne til to statsråder for den tyrkiske regjeringen, en tjenestemann fra Istanbul kommune og til legene og ansatte ved sykehuset samt det tyrkiske politiet og medlemmer fra det svenske og det tyske konsulatet.

Det var allerede sent på kvelden da det endelig roet seg ned på rommet mitt på min første dag på sykehuset i Istanbul, og jeg endelig tid til å be og tenke. Det første verset jeg tenkte på var: 
«Dere tenkte å gjøre ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for han ville gi liv til et stort folk, slik vi ser i dag» - 1 Mosebok 50:20.

Jeg opplevde at Gud allerede hadde vendt noe av det onde til noe godt.

Med litt humor syntes jeg at det var litt trist at prosjektilet hadde gått gjennom kneet. Hvis det fortsatt hadde satt der og kirurgene kunne fjernet det, ville jeg ha beholdt det og gravert referansen ‘1 Mos 50:20’ på prosjektilet. Denne tanken var selvfølgelig inspirert av Lily, kona til Samuel Logan Brengle, som tok vare på mursteinen som ble kastet mot mannen hennes og nesten drepte ham. Brengle brukte de 18 månedene av rekonvalesensen for å skrive sin første bok om hellighet. Lily skrev referansen på mursteinen, og de beholdt den resten av livet.

Dette handlet ikke bare om Magna og meg. Gud mobiliserte en enorm hær av bønnekrigere over hele verden. Da nyheten ble spredd både i offisielle og sosiale medier, tror jeg at flere hundre tusen var med og ba. Vi har fått så mange hilsener, og har bare vært i stand til å svare på noen få, men vi er så takknemlige til Gud og til dere som representerer kroppen hans. En hilsenen som kom etter noen dager, inneholdt denne meldingen:

«Jeg vil være forsiktig med å påstå at jeg har mottatt et ord fra Herren til deg, men det ser ut til at versene fra 1 Mosebok 50:15-21 er ment for deg. Spesielt vers 20. Ta det for hva det er, og spør Herren hva dette betyr for deg.»

Jeg kunne skrive tilbake til avsenderen og bekrefte at det kommer fra Herren. Det eneste som får folk til å lytte i dag, er når vi handler og reagerer med Guds kjærlighet. Hvis jeg ikke lar ham jobbe gjennom meg med sin kjærlighet, kan jeg samstemme med Paulus: Da er jeg ingenting - 1 Korinterbrev 13:2.

I Istanbul lærte Gud meg nok en gang at kjærligheten hans får verden til å lytte! Så hvis vi vil se Guds rike komme til Russland og Øst-Europa, må alt vi gjør være mettet med

Guds kjærlighet 


------------------------------------------------------

tirsdag 26. januar 2016

Med englevakt i liv og død - Dagen

                      Forsidebilde på Dagen 26. jan. 2016

S. 4 (trykk HER for pdf)

Jostein Nielsen ble hardt skadet under bombeangrepet i Istanbul der ti mennesker omkom. Han tror på englevakt, men vet ikke om det var derfor han unnslapp med livet i behold - såvidt det var.
Stein Gudvangen - stein.gudvangen@dagen.no 



Det er fjorten dager siden Magna Våje Nielsen og mannen Jostein fikk et uplanlagt opphold med uventet utfall i Istanbul, på vei hjem fra ferie. De var glade for sjansen til å se Hagia Sofia og andre severdigheter i byen ved Bosporosstredet. 
- Vi tenkte at vi var heldige som fikk se Istanbul gratis på en så flott dag. Det sa mye om Guds raushet, sier Jostein til Dagen. 
De tar selfies ved den berømte moskeen som før var en kristen katedral, og vandrer mot obelisken like ved. Der skal dagen by på dramatikk de aldri hadde sett for seg. 
Klokka 10:13 går en bombe av der Magna og Jostein står. Ti turister blir drept på stedet. At ikke norske Jostein Nielsens navn står på lista over omkomne, er som et Guds under - selv om frelsesoffiseren Jostein Nielsen ikke tenker sånn. 

TILFELDIGHETER 

En serie tilfeldigheter ligger bak vårt møte med Jostein og Magna i Oslo. Det var ikke her de skulle vært. Nå er de korttidsparkert i et sykehotell akkurat der det gamle Rikshospitalet lå før. 
Jostein er glad han i det hele tatt lever, men bærer lite preg av å ha unnsluppet døden med en hårsbredd. Frelsesoffiseren har beinet på bordet, ikke i henslengt latskap, men på grunn av skinnen det nyopererte kneet er låst med. 

Søndag 10. januar skal ekteparet hjem etter juleferie i Norge. Hjemme er Chisinau, hovedstaden i Europas fattigste land, Moldova, et naturlig arbeidssted for folk som har viet livet sitt i tjeneste for Frelsesarmeen. Offiserparet har hjulpet mennesker i nød i flere tiår. Akkurat nå er det de selv som trenger hjelp. 

I Istanbul har de havnet fordi de valgte et nytt flyselskap. Tilfeldigvis. Valget av Turkish Airlines medfører mellomlanding i Istanbul. I Chisinau blir været dårlig. Tilfeldigvis. 
Tåka har lagt seg tjukk over byen, og avreise videre utsettes til tirsdag kveld. Tilfeldigvis. 
Magna og Jostein melder seg på en guidet omvisning. Firmaet som tilbyr dette, deler kundene inn i to grupper. Bombemannen går inn i den andre gruppa. Tilfeldigvis. 
Jostein står så nær den tyske gruppa at han blir truffet av et prosjektil i venstre kne, og akkurat slik plassert at hovedpulsåra ikke rammes - med en millimeters klaring. Det er forskjellen på liv og død. Tilfeldigvis.

ADRENALIN OG SMERTER 

- Hvordan har du det nå? må nødvendigvis bli vårt første spørsmål til nordmannen som har fått oppleve på kroppen hva terror er. 
- Jeg har det veldig godt med Vår Herre, meg selv og mine omgivelser, svarer Nielsen. Enda han har kroppen full av smertestillende og et kne som ikke blir bra på lang tid. Splinten eller kula - han vet ikke helt hva det var - gikk inn i foten rett under kneskåla, knuste den og gikk ut på baksiden. 

På bildet Magna har tatt, ser det ikke så dramatisk ut. Jostein sitter på brolegningen, og det er ikke en dråpe blod å se. Jostein virker å være i fin form. Magna, derimot, er knapt skadd, men tilsølt med andres blod etter det som har skjedd. Fysisk er hun uskadd, men hun merker det mentalt etter å hatt lemlestelse og død helt innpå seg. 

- Jeg kjente ingen smerte, forteller Jostein og forklarer det med at kroppen var full av adrenalin. Først senere kommer smertene for fullt. 59-åringen skulle gjerne vært et annet sted nå, men mest av alt er han glad for at det gikk så bra med Magna og ham selv.

FLAMMEHAV 

Jostein mener han sto 10-12 meter unna selvmordsbomberen som enten gikk inn i den tyske gruppa eller allerede var en del av den. 
- Jeg hører et lite, skarpt smell, snudde meg og så det gule flammehavet. Jeg skjønte med en gang hva det var. Det er utrolig hvor fort hjernen jobber, sier Jostein, som kjenner kneet svikte under seg før han blir liggende. 
Magna har impulsivt flyktet fra bomben, delvis ført bort av lufttrykket. Hun går tilbake og finner Jostein. Han ber henne trekke seg tilbake, i frykt for flere bomber, men hun vil ikke gå. Etter 6-7 minutter kommer ambulansene. Fordi Jostein ikke kan bevege seg, blir de værende hvor hanfalt.  -Hjelpemannskapene undersøker meg fort og konsentrerer seg så om de andre for å se om noen av dem som var i live, trengte hjelp.

ALLTID ENGLEVAKT 

Jostein Nielsen har en noe mer berømt bror, forsvarsadvokaten Brynjar Nielsen Meling. I fjernsynsprogrammet Torp på NRK1 fortalte Josteins lillebror for en uke siden om sitt forhold til kristen tro og at Jostein slapp unna døden som ved et Guds under. 
- Brynjar forteller at han er skeptisk til at du hadde englevakt, mens de ti som døde ikke hadde det. Hva tenker du om det? 
- Der er vi helt like. Jeg tenker at englevakt har jeg alltid, og det har jeg også den dagen jeg dør. Så enkelt er livet for meg.

S. 5 (trykk HER for pdf)


OPERASJON 
Etter eksplosjonen ligger Jostein i ett døgn på sykehus i Istanbul før han flys til Norge og operasjon på Diakonhjemmets sykehus. 
- Det var en komplisert operasjon, sier Jostein og beskriver hvordan kneskåla er lappet sammen i et krevende puslespill. Nå må han bevege seg med krykker en stund, og ved veggen står en rullestol han kan trenge den nærmeste tiden. 
I ambulansen i Istanbul tenkte han: «Hva kan du bruke dette til, Gud?» 
- Jeg har hele tiden hatt en ro midt i dette og kjent en takknemlighet over livet. Gud kan alltid vende alt til det beste, sier han og understreker at han ikke har tro på at bomber er motmiddelet mot bomber. - Det skaper bare mer terror. Det er Guds kjærlighet som kan forandre på dette, sier Jostein. 

GRÅT OVER KARIKATURENE
 

Her kommer han med en bekjennelse til Dagens journalist: Han var i tvil om han si ja til å la seg intervjue av avisa som styres av Magazinets tidligere redaktør, Vebjørn Selbekk. 
- Jeg gråt over karikaturtegningene i Magazinet i 2006. Man skal stå opp for ytringsfriheten, men det må man gjøre med hjertets språk, ikke ved å krenke andres tro, sier Nielsen, som mener at Dagens redaktør i sin forrige stilling såret mange muslimer. 
- Jeg vet det var i det godes tjeneste, men det må ikke skje på bekostning av respekten for andres tro. Enhver muslim er elsket av Gud, og de kan ikke forstå at vi er glad i dem hvis vi bomber dem sønder og sammen. 

VITNET FRA SENGA 
Jostein er evangelist av legning, og selv under dramatiske dager på sykehuset, både i Istanbul og i Oslo, har han ikke holdt tett med hva han tror på. 
- Jeg er nødt til å snakke, sier predikanten med et smil. 
- Jeg har hatt samtaler med masse folk og sagt både hva jeg tror på og hva jeg har opplevd. 
Jostein Nielsen ser seg selv om karismatiker og forteller villig om sin åndsdåp og sin tungetale. 
- Men hvis åndelige opplevelser ikke resulterer i flere gode gjerninger, er det en avsporing, sier Jostein, som har fastlåste skinner fra foten til lysken og framstår som stivbeint i øyeblikket. 
Men han sitter sjelden stille for lenge og håper å komme i gang med sitt vante arbeid igjen om korttid. 

Magna og Jostein er etter mange års tjeneste oberstløytnanter og jobber administrativt for armeen i Moldova og tre naboland. Selv bor de bra i hovedstaden Chisinau, men bare noen hundre meter unna er nøden skrikende med høy arbeidsledighet og masse sosial elendighet. De jobber også med Romania, Ukraina og Georgia. 

 - John Wesley sa at det ikke finnes noen hellighet som ikke viser seg i det livet vi lever, og jeg er veldig opptatt av at vi er Jesus i vår tid. Vi kan ikke forkynne et dogme. Vi må gjøre noe, og jeg har lyst til å gjøre noe for Jesus. Legene sier at det er gode utsikter til det, men det vil ta omkring ti uker før Jostein kan ta i bruk beinet noe særlig. Og etter den tid vil det ta en stund før han har full førlighet. 

- Rykker det i kneskåla etter å løpe med evangeliet?                                                       Foto: Stein Gudvangen
- Ja, og jeg er spent på hvordan det blir. Men legene mener at jeg både skal kunne gå og løpe igjen.
 

INGEN BITTERHET 
Antagelig var det en syrisk IS-terrorist som sprengte seg selv midt i folkemengden i turiststrøket i Istanbul. 
- Er du ikke sint eller irritert over en slik handling, som nesten tok livet ditt? 
- Nei, jeg kan ikke være det. Og det er ikke en prestasjon, men rotfestet i det aller dypeste i meg, nemlig en takknemlighet til Gud og hans nåde. Jeg vil ikke ødelegge det med bitterhet og hat eller manglende tilgivelse. Jeg vet hva jeg har og at jeg er frelst av nåde og bare nåde.

Publisert i Dagen 26. jan 2016