Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

torsdag 31. desember 2015

«Heim» til Jule-Kroken!

Vi hadde ikke bodd lenge på Gvarv før vi var blitt totalt forelsket i folkelynnet og naturen i Telemark. Nesten hele livet har jeg bodd i tjenestebolig, og Magna ble med på «reisen» da vi giftet oss i 1978. Derfor hadde vi et sterkt ønske om å finne et oppussingsprosjekt som kunne bli hjemmet vårt. Det er nå drøye 17,5 år siden vi tok turen fra Gvarv til Kroken for første gang. Det var kjærlighet ved første blikk da vi så Brødsjø skule, vi var kommet «heim».

Mange syntes vi var gale som tok fatt på et slikt prosjekt, men vi har aldri angret på det, og gleder oss alltid til å komme «heim». Og det er jo noe helt spesielt å komme «heim til jul». Dersom du er en av dem som sier: «Så dikkan er heime nå!» når du ser oss, vil vi gjerne få si: «Tusen takk!» her i menighetsbladet. Det er så skjønt å få lov til å høre til et sted. Takk for den inkluderende rausheten!

Sist sommer beordret Frelsesarmeen oss tilbake til Chisinau for å være med å lede arbeidet i Moldova, Romania, Ukraina og Georgia. I tillegg har vi nært samarbeid med Russland, blant annet utdannes offiserene til Russland hos oss. Men dette handler ikke om Øst-Europa, men om Drangedal, om Kroken, om jul og litt om Frelsesarmeen. Planen er å komme «heim til jul» i år også, men vi rekker ikke de fantastiske «Heimelaga julekonsertene» som vi har fått lov til å være med på mange ganger. Imponerende kvalitet, godt innhold, ekte engasjement og stor giverglede med Jesus i sentrum.

Hva er det med drangedøler og Frelsesarmeen?

Først i 2014 slo drangedølene innsamlingsrekorden fra TV-aksjonen i 1995. Det var den gangen Frelsesarmeen var så heldig å få inntektene. TV-aksjonen skapte et sterkt engasjement for Haiti på Kroken skole som hvert år de siste 20 årene har hatt arrangement til støtte for arbeidet der. Siden har det kommet støtte til Frelsesarmeens arbeid både fra «Heimelaga julekonsert», Kroken misjonsforening, Sion og andre kilder. Jeg kan bare i ydmykhet takke og bukke, men jeg lurer på hva grunnen er.

Er det det rause folkelynnet, eller er det det at folket har kommet «heim»?

Jul handler egentlig om å komme heim. Ja, det er OK med julestemning, men til og med selverklærte ikke-troende, merker at julen handler om noe som er større enn oss selv. Det er et mysterium at mer enn to milliarder mennesker på jordkloden vender blikket mot et barn som ble født for 2000 år siden. Det er et mysterium at de kjenner at det er et fast punkt som gir håp i en plaget verden i 2015. Det er også et mysterium at mange av dem som ikke tror, finner trøst i at det er mange av oss som faktsik tror på håpet. Men det er ikke bare Frelsesarmeen som gjør mye godt. Heldigvis er mange både religiøse og flotte humanitære organisasjoner som gjør et fantastisk godt arbeid.

Men det er noe med «Suppe, såpe og frelse» som kobler de gode gjerningene til «håpet» om noe større. Suppe og såpe er bra det. Jesus sier at «det du har gjort mot en av disse mine minste, har du gjort imot meg». Men håpet er så mye større enn verdigheten man får gjennom et bad, rene klær og et måltid mat. Dersom alt var ferdig med det, ville det være veldig trist. Julen er Jesus, og Jesus er forbindelsen mellom himmel og jord, fordi han kom med håp. Dersom du har oppdaget det, har du kommet «heim». Så kjære drangedøler: Velkommen «heim» til jul!

Jostein «reserve-krokunge» Nielsen

Publisert i "Menighetsbladet for Drangedal, Tørdal og Kroken" #4 2015
Du finner oppslaget i PDF-format HER

torsdag 17. september 2015

Gud blir aldri noen noe skyldig - en kort presentasjon

Jeg har alltid ment at en fast og bevisst givertjeneste er viktig. Med jevne mellomrom har jeg undervist om det og nevnt det i forkynnelsen, men det er først nå jeg har valgt å skrive om det. Jeg tror du vil få utbytte av å lese dette for deg selv. Samtidig er dette noe som det er viktig at vi snakker åpent om sammen med dem vi deler menighet med.


Derfor er det spørsmål etter hvert av de seks korte kapitlene i heftet. Det første kapittelet handler om hvorfor jeg velger å være åpen om givertjenesten, for det kan være farlig å fortelle om hva man gir – Bibelen advarer til og med mot det dersom motivet er å bli «beundret» av mennesker. Når jeg likevel velger å stå fram med min erfaring, er det fordi jeg ønsker at andre skal få oppleve de enorme velsignelsene en trofast givertjeneste og raushet kan føre til.

Produksjonen av heftet er i seg selv et vitnesbyrd. Det ble sendt til trykkeriet kl. 12:00 på fredag før palmehelgen. Kl. 15:00 samme dag fikk Magna og jeg en telefon fra stabssjefen, kommandør William Roberts, som kunne fortelle at vi fra 1. august ville oppta nye ordrer i Øst-Europa.

Vi ble litt satt ut av en slik beskjed, men etter en kort tid i «sjokk», begynte jeg å tenke på hvilke konsekvenser det ville få. Først tenkte jeg på Vestre divisjon som vi var ledere for, så på familien og til slutt tenkte jeg: «Der røk pensjonssparingen», men så måtte jeg smile «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – det er Gud som har skapt humoren også.

Palmelørdag morgen dro vi til Bergen. Vanligvis overnattet vi privat, men alle «vertene» var bortreiste. Derfor hadde vi bestilt et økonomirom på et hotell. Da vi kom dit lørdagskveld og kom til rommet vi ble anvist til, var rommet allerede bebodd. Vi gikk tilbake til resepsjonen, og resepsjonisten beklagde: «Sånn skal aldri skje, og vi har dessverre helt fullt – men vent et øyeblikk, vi har Grieg-suiten, dere kan få den!» Dermed havnet Magna og jeg en suite for første gang i vårt liv. Vår første reaksjon var: «Gud blir aldri noen noe skyldig!» – og så lo vi litt, og jeg tror han smilte med han også.

Under oppholdet i London i forbindelse med Boundless var vi fortsatt på norsk lønn, men vi prøvde å spare litt ved å kjøre et moderat matbudsjett. På bursdagen min, fant vi ut at vi ville spandere på oss «fish & chips» på en pub. Vi hadde selvfølgelig råd til det. Da servitøren kom med maten, kom det en helt ukjent mann fra nabobordet over til vårt bord – han var heller ikke delegat på kongressen. Vi ble litt satt ut da han sa: «Gud har akkurat minnet meg om at jeg skal betale maten for dere!» Så la han 20 pund på bordet og forlot lokalet. Hva tror du vi sa til hverandre?

Publisert i Frelsesarmeens internavis #1 høsten 2015
Kan lastes ned som pdf

mandag 18. mai 2015

TIL TJENESTE I ØST-EUROPA


Tekst: Emil Skartveit
Foto: Thormod Langeland

Fire dager før påske kom beskjeden om ordre til Øst-Europa. Nå gleder majorene Magna og Jostein Nielsen seg til å flytte tilbake til Moldova.



Ordren til Øst-Europa kom fredag før palmesøndag. Det var kommandør Roberts, stabssjef og nestleder for Frelses-armeens verdensvide arbeid, som ringte ekteparet Magna og Jostein Nielsen med beskjeden.
— Det kom som en overraskelse, sier Jostein og legger til:
— Ordren skulle ikke offentliggjøres før fire dager senere, slik at vi ikke kunne fortelle det til noen. Det var vanskelig.

Magna erkjenner: — Jeg ble litt satt ut.
Magna og Jostein fikk ordre til Frelsesarmeens arbeid i Romania, Moldova, Ukraina og Georgia, som utgjør det østeuropeiske territoriet.
Jostein skal være nestleder, sjefsekretær, og Magna skal som programsjef ha ansvar for det sosiale og evangeliske arbeidet, i tillegg til arbeidet blant kvinner.

Hovedsetet for arbeidet er i Moldovas hovedstad, Chisinau.
Jostein og Magna Nielsen er ikke ukjent med arbeidet i denne delen av Europa, og gleder seg derfor til å vende til-bake. Ekteparet bodde i Moldova i perioden 2004 til 2007, og ble kjent med en ung, flott arme med rause mennesker.

Det fineste de tok med seg hjem var de gode opplevelsene av å se mennesker vise hverandre godhet midt i elendigheten.
Magna måtte omdefinere hva som er rikdom og hva som er fattigdom.
— Den er fattig som ikke har noe å gi. Vi opplevde at mange var ekstremt rause og gavmilde. De delte vennskap, mat og det lille de hadde.

— Hva ønsker dere å bidra med?


— Jeg er spent på rollen som programsjef, og håper å kunne legge noen føringer på utviklingen av arbeidet, sier Magna.
Jostein er opptatt av rollen som åndelig veileder.
— Jeg ønsker å være en åndelig far for dem som er tilsluttet Frelsesarmeen i disse landene. De hungrer etter å bli åndelig fostret.
Jostein er også opptatt av forventninger.
— Det er ikke Frelsesarmeen vi skal ha størst forventninger til. Vi skal forvente mer av Gud. Våre bønner skal være konkrete, og vår tillit til Gud skal være stor.

Magna legger til:
— Gud blir aldri noen noe skyldig. Herren sørger for sine. Når man står i tjeneste for Gud, er man uansett avhengig av Gud. Vår oppgave i Øst-Europa bringer oss dypere inn i vår gudsavhengighet. Det blir vår styrke.

Publisert i Krigsropet #21-22 2015