Brødsjø skule – et tilbakeblikk

Kona mi, Magna, og jeg tok over Brødsjø skule i 1998, ett år etter at siste skoletime var ferdig. Jeg begynte straks å gjøre notater om endringer som var blitt gjort med bygget. Etter hvert oppdaget jeg at Drangedal har en rik lokalhistorietradisjon, og at det derfor er aktuelt å dele noen av ”skriveriene” med andre enn medlemmer av den nærmeste familien – særlig siden bygget i 2005 runder 100 år.

Artikkelen er ikke et forsøk på å gi en fullverdig og uttømmende framstilling av skuledrifta ved Brødsjø. Den historien strekker seg en god del år lenger tilbake enn husets eksistens. Det har i hvert fall vært fast skole fra 1870-tallet.

I fjorårets utgave av historielagets årbok (2003 s. 27) kan vi blant annet lese om politisk aktivitet i ”Brødsjø skolehus i Drangedal” på den 1. mai 1881, men det var altså forgjengeren til ”jubilanten”.

Det meste av det som er tatt med her er glimt som kommer fra muntlige overleveringer fra tidligere elever og et kompendium som Jorunn Marcussen og Sigrid Ramsvik gav ut som stensil i november 1989 i anledning grunnskolens 250års-jubileum. I tillegg er det en del småting som ”dukket opp” under restaureringen.

Det nye skulehuset
Tegningen til huset ble utarbeidet av byggmester Tor Brændalmo i 1901. Året etter fikk han av Drangedal skolestyre innvilget et honorar på kr. 10,- for jobben.

Den ”nye” skulen stod ferdig i 1905, og den så slik ut: ”I første etage indredes 2 klasseværelser 7,5 x 7 m. Høide 3,5 m. Desuden et værelse til lærerinden 5 x 3,5 m. I øverste etage: Sløidværelse 7 x 5m. Høide 2,5 m samt 3 værelser for læreren.” Dette i følge forhandlingsprotokollen for Drangedal skolestyre i 1905. Bygget hadde en total kostnadsramme på kr. 7000,-.

Brødsjø skule ble reist med laftet tømmer i første etasje og bindingsverk i 2. etasje. Mye tyder på at klasserommene innvendig hadde malte tømmervegger fram til 1953, da det ble satt opp panel på veggene. En rekke ”hilsener” på tømmeret røper det. De så dagens lys igjen da panelet ble revet til fordel for å få tilbake det mer rustikke preget. ”Signaturene” var sikkert en godkjent aktivitet og en forsmak på moderne tiders tagging. Noen hadde vært mer ivrige enn andre og notert navnet sitt flere ganger både med blyant og med tollekniv. Blant dem også personer som siden har fortsatt å markere seg f. eks. i lokalpolitikken og ordførerstolen. Tollekniven hadde også vært flittig brukt i lagerrommet ved sløydsalen i andre etasje. Det var flere bumerker på tømmeret og noen kjærlighetserklæringer som for det jeg vet kan ha blitt gjengjeldt og senere bidratt til reproduksjon av ”krokunger” i lykkelige ekteskap.

Brita og Søren Venstad
Det har vært gjort mindre endringer på bygget i løpet av tiden. Her er noen eksempler:
Vinduene ble enten skiftet eller etterisolerte i 1917. Som dyttestrø mellom vinduene og tømmeret benyttet man det som var for hånden. Lærerne på den tiden, Brita og Søren Venstad, abonnerte nemlig på avisa: ”Østerdalen Social-Demokrat” – en avis som kom ut tre ganger per uke og kostet kr. 1,25 for kvartalet. Et par av avisene er 100% intakt, og er interessant lesing. Jeg vet ikke om avisene sier noe om lærerens politiske preferanser eller om de utelukkende røper et behov for å holde seg orientert om det som rørte seg i verden. Uansett har ”mine” to eksemplarer interessante utenrikspolitiske nyheter fra 1917: ”Det tyske socialdemokrati lykønsker samtidig det russiske proletariat med de vundne resultater paa veien til politisk frihet. Det ønsker i høi grad, at det russiske folks politiske fremskridt maa bidra til straks at sikre verden fred, hvilket det tyske socialdemokrati har kjæmpet for helt siden krigens utbrud”. Interessant med slike ”funn”.

Brita og Søren Venstad var for øvrig ved skolen fra 1912 til 1922. Brita døde på barselseng i 1922, en hendelse som sikkert var avgjørende for Søren Venstads beslutning om å reise fra bygda samme år – han har nemlig gitt uttrykk for sin kjærlighet til stedet gjennom sangen: ”Drangedal vidt om land susar dine grøne skogar”.

Det var ikke første gang at skulehuset var vitne til en tragisk hendelse. Allerede mens bygget ble reist (1905) gikk to jenter gjennom isen på Brødsjø. Læreren, Jakob Rygg, forsøkte å redde dem. Han klarte å redde den ene, men den andre, Karen Løvland, og han selv druknet.

I 1926 var det tuberkulosefaren som truet. Det ble tatt forholdsregler – bl.a. ble skolens boksamling brent, og sommerferien ble forlenget.

Stadige framskritt
Men huset har også vært fylt av glede og vært vitne til stadige framskritt. I 1920 kom det elektrisitet til skolen. Dette må ha vært relativt tidlig, for de ytre delene av grenda fikk ikke lys før 20 år senere.

Skulestovene ble opprinnelig varmet opp av vedovner. Det er usikkert om de to

treetasjes Ulefossovnene, som fremdeles er på plass, har stått der siden starten. De kan ha gjort det, for modellen er gammel (1777) og produksjons-nummeret (69) forteller at de har forlatt jernverket før 1940. Når jeg er usikker på om de har vært der hele tiden, har det sammenheng med at bygget på et tidspunkt fikk nye piper. I den forbindelse ble trappa opp til 2. etasje flyttet en drøy halvmeter.

De senere årene ble oppvarmingen besørget av elektriske ovner, og de få gangene vedovnene ble tatt i bruk, ble små begivenheter. Det kunne tiåringene fortelle som stakk innom rett etter at vi hadde begynt restaureringen. ”Vi kom på skolen, og så hadde strømmen gått og vi måtte sette oss tett sammen rundt vedovnen!” – sikkert en frustrerende dag for lærerne, men et varig minne for elevene.

Mange husker nok utedoene på skolen. Det ble bygget nytt uthus med nye doer i 1938 – dette var sikkert en forbedring, men den største endringen var nok da vannklosettene kom plass mot slutten av 70-tallet.

Vann var en utfordring. Til å begynne måtte man hente vaskevann i en bekk, så kom den lille brønnen på plass, og først i 1953 kom det vann inn i huset. Brønnen tørket ut i løpet av sommeren, men vaktmesteren pumpet vann fra Brødsjø som han vannet gårdsplassen med slik at det ble sig til brønnen. Da vi tok over var det mange som advarte mot den usikre vanntilførselen, og det ble derfor boret etter vann sommeren 2000. Vi fant ingen kilde, men etter at det 85 m dype borehullet ble ”sprengt” har det ikke vært vannmangel.

”Lærerleiligheten” i 2. etasje var i bruk helt fram til midten av 70-tallet. Etter dette ble rommene tatt i bruk til andre formål, blant annet som grupperom og kontor.

Nedleggelse i 1997
Jeg kan godt forstå at grenda gjerne ville beholde skulen, og hadde jeg bodd her på midten av 90-tallet ville jeg sikkert deltatt i de mange aksjonene for å bevare grendeskulen. Mye av den nye bebyggelsen i området rundt Brødsjø tyder på at det vil være barn i grenda i overskuelig framtid. Da det likevel ble besluttet at bygget skulle selges, er jeg veldig glad for at jeg fikk anledning til å jobbe med dette vakre bygget. I dag har det kjøkken, bad, gang og fem rom nede. Det er også bygget et ekstra bislag (i 2003 – det første bislaget kom i 1953). I andre etasje er det kjøkken, to bad og fem rom. Det er også laget en enkel trapp opp til loftet som kun brukes som stableloft.

100-års jubileum
I anledning 100 års-jubileet (1) vil vi forsøke å arrangere en åpen dag sommeren 2005 der tidligere elever og ansatte inviteres til å se skulen slik den framstår i dag og med rikelig anledning til å mimre:

Husker du sykkelen og geita til Vegusdal (3), og hvordan han om sommeren sov utenfor sløydsalen? Husker du hvordan det var å hoppe fra vinduet på loftet og ned i snøfonnene? Er det juletrefestene du husker best? Var du en av dem som hoppet ut av vinduet for å unnslippe behandling i det mobile og beskjedent utstyrte tannlegekontoret som gjestet skolen på 40-tallet? Eller er du en av dem som helte bruspulver i kilden ved Barland i håp om at det skulle bli en bruskilde?

Jeg vet at Brødsjø skule også var arena for et innslag i TV-programmet ”Norge Rundt” på 80-tallet. Jeg har vært i kontakt med NRK for å forhøre meg om det er mulig å få tak i innslaget - foreløpig uten resultat, men kanskje det kan la seg oppspore før ”jubileet” (2) . Vi sees! 

-------------------------------------

(1) Artikkelen ble skrevet tidlig i 2004 og sendt til historielaget før vi fikk ordre til Øst-Europa senere på året. Det ble derfor aldri arrangert 'jubileum' - men vi har hatt flere 'åpne' samlinger og mange har vært på besøk og mimret om skolen.

(2) Innslaget er senere blitt gjort tilgjengelig på NRK. Her finner du "Førjulstreff i Kroken - Drangedal" fra 1984.
(3) Lærer Vegusdal på kulen

Nils August Brødsjø på hoppkanten

Publisert i: 

Olaf Vogsland red.: ”Det var ein gong - Minner frå Drangedal" - Bok 27 - Drangedal Historielag 2004. 

Drangedal og navnepunktering

 Da jeg kom til Drangedal og ble "reserve-krokunge" i 1998, ble jeg fort klar over den store interessen for bygdehistorie og opprinnelsen til stedsnavn som finnes i kommunen. Det er med forventning jeg hvert år ser fram til historielagets årbok, og innleggene som står i Drangedalsposten som omhandler liknende tema blir lest med "stor appetitt". 

 Jeg har ingen sterke formeninger om Rønnomnibben på grunn av sin utforming kan ha gitt navn til dalføret, selv om det er korrekt at ordet drangr kan bety en spiss, opphøyet stein eller klippe. Årsaken til at jeg likevel velger å skrive noen ord, har sin bakgrunn i innlegget til Olav T. Naas (10. juni 04) der han slår fast at "dranga" er flertalls hannkjønnsord i genitiv, og at det derfor er snakk om en dal med flere klipper — og at dette faktum skulle være nok til å punktere Rønnomnibb-teorien som Olaf Vogsland framsatte i samme avis 21. mai 04.

 Jeg er ikke etymolog, men har relativt god kjennskap til islandsk, et språk som i liten grad har endret seg de siste 1000 år. For eksempel har ordet drangr (som de fleste tilsvarende ord: f. eks. dalr) kun fått fonetisk hjelp ved å tilføye "u" i siste stavelse. Enkelte hankjønnsord finnes både i svak og sterk ut-gave. Det er tilfellet med dette ordet som i nominativ entall heter "drangur". 

Det er også korrekt at dette ordet får formen "dranga" i genitiv flertall, men det er forhastet å trekke konklusjonen at det derfor er snakk om flere klipper, for jeg tviler på at man kan utelukke at en svak bøyning ligger til grunn. Den svake formen heter "drangi" i nominativ entall, og får formen "dranga" i de andre kasusene i entall — også i genitiv. Det er ikke så ofte at det samme ordet kan bøyes både sterkt og svakt, men det kan altså dette ordet, og dermed kan det godt være at det er snakk om én klippe, men om det er Rønnomnibben, vil jeg ikke ha noen formening om. 

Jostein Nielsen
--------------------------------------
Publisert i Drangedalsposten 4. juni 2004

Tatt av vinden!

Gudstjenesten er akkurat over. Du sitter på en benk foran i kirken, og en ung mann kommer mot deg. Han spør: «Har du Den Hellige Ånd?»

Merete Gamst

Vi har snakket med en biskop, en korpsleder, en forstander og en redaktør og stilt dem tre spørsmål:

■ Hvordan vet man at man har Den Hellige And?

■ Hvordan forklare den til en ikke-troende?

■ Hvordan oppleves Den Hellige Ånd? 

Laila Riksaasen Dahl, biskop i Tunsberg bispedømme

— Vi får Den Hellige Ånd i dåpen, og bærer den med oss videre i livet. Det gjelder å gi den rom så troen får vokse. Derfor er det viktig at foreldre lærer barnet om den tro det er døpt til. Hvis man fornekter den, får ikke ånden gjøre sin gjerning. Men så lenge man lever har man muligheten til å ta sin dåp på alvor. Hvis man har en flik av tro på at Jesus er Guds sønn, så har man også Den Hellige And.

— Den Hellige Ånd er en av måtene Jesus er hos oss på i verden i dag. Vi sier at vi ikke ser vinden, men merker den. På samme måte er det med ånden; vi ser den ikke, bare merker den. Åndens frukt er kjærlighet, fred, overbærenhet, gode gjerninger, og så videre. Nokså allmenne ting. I tillegg er troen på Jesus den helt spesielle åndens frukt.

— Jeg opplever at Den Hellige Ånd er en styrke i troen på Jesus. Noen ganger kjenner jeg den i form av ledelse, andre ganger som overbevisning om synd.

Jostein Nielsen, korpsleder for Frelsesarmeens korps Templet i Oslo

— Den Hellige Ånd gir oss lyst til å velsigne andre mennesker, og ydmykhet til å innse at kraften kommer fra Gud og ikke oss selv. Dessuten får den barnet i oss til å fryde seg. Ånden hjelper oss til å innse at Bibelen er Guds ord, og gir oss tro på at det skal gå i oppfyllelse. Dersom man lar ånden prege tanker, følelser og personlighet, så vil man oppleve Den Hellige Ånds velsignelse. Men det er mange kristne som har den i seg uten at den er virksom i deres liv.

— Det er lettest å forklare Den Hellige Ånd ut fra at vi er skapt i Guds bilde med legeme, sjel og ånd. Slik som mennesker lengter etter Gud, så vil Guds ånd søke mennesket. Man får Den Hellige Ånd når man tar imot evangeliet, og sannheten om at Jesus døde for at vi skulle ha liv.

— Jeg tror Gud er mektig til å åpenbare seg på mange måter. Jeg har opplevd ånden som en vind som blåser gjennom en forsamling. Den Hellige Ånd kan også uttrykke seg i form av en sterk elektrisk ladning, som følelsen man har når det er tordenvær. Jeg har noen ganger følt Den Hellige And som en enorm tyngde, slik at jeg ikke har klart å holde meg på beina. Dessuten har jeg ved enkelte anledninger følt åndens nærvær så sterkt at jeg nesten har vegret meg for å gå inn i et møtelokale. Jeg kan merke Guds nærvær i hus der det har vært mye bønn, på samme måte som jeg kan merke det motsatte i bygninger brukt til destruktive ting.

Fader Johannes, forstander i Nikolai ortodokse menighet i Oslo

— Vi mener man får Den Hellige Ånd gjennom de kirkelige seremoniene dåp og salvelse. Senere blir det en utfordring å la ånden virke slik at den påvirker væremåte, verdier, og hvordan vi lever våre liv. I de hellige skrifter står det at Den Hellige Ånd skal minne oss om hva Jesus har sagt, og hvordan vi skal leve.

— Den Hellige Ånd er Gud som tar bolig i oss slik at handlinger, tanker og livsstil blir preget av det.

— Jeg tror Den Hellige And er der, inspirerer meg, og gjør at jeg tror. Jeg tror det er den som får meg til å vende meg mot Gud og gjør at jeg vil tjene Gud. Jeg har ikke så mange spesifikke opplevelser av ån-den, men jeg tror den preger hele min tilværelse.

Anne Gustavsen, redaktør i Pinsebevegelsens avis Korsets seier

— Alle kristne som bekjenner at Jesus er frelser og Herre over livet, har Den Hellige Ånd. Pinsevenner snakker også om dåp i ånden. Det er en separat opplevelse som gir kontakt med den åndelige verden på en ny måte. Tungetalen som ofte følger med åndsdåpen er en berikelse for kristenlivet. Man kan be i ånden uten at man nødvendigvis forstår hva man ber om. Men Gud forstår.

— Den Hellige Ånd er en person, men også en Guds kraft som tar bolig i menneskers liv. Da Jesus dro opptil Gud sa han at han skulle sende Den Hellige And til oss. Ånden er en kraft som veileder oss til sannheten når vi leser Guds ord. Den trøster og styrker oss, og hjelper oss i kristenlivet slik at vi seirer over synden.

— Når jeg snakker med mennesker om tro, føler jeg at ånden hjelper meg å finne de rette ordene til rett tid. Det er en enorm glede å føle Den Hellige Ånd. Når jeg ber opplever jeg en spesiell atmosfære, der jeg føler jeg er i kontakt med Gud.

---------------------

Publisert i Vårt Land 28. mai 2004

Blir «det ulovlige» synd først når det blir oppdaget?

Om artikkelen: 

Diakon og redaktør av «Helsing – til Sauherad og Nes» (1), Ivar Solbu, oppfordret meg til å skrive denne artikkelen til en serie med tittelen «Forlat oss vår skyld»

Ved første øyekast vil overskriften virke oppkonstruert — innerst inne vet vi at det som er «ulovlig» også er synd — eller gjør vi det?

Andre kulturer 

I noen kulturer er det inngrodd i folks bevissthet at det er først når du blir tatt på fersk gjerning at det du gjør blir galt. Dette har flere misjonsorganisasjoner som opererer innenfor kulturer hvor dette er en gjengs oppfatning fått erfare, og man har også måttet ta forholdsregler for å møte utfordringen. I min egen organisasjon (Frelsesarmeen) er det f. eks. blitt mer og mer vanlig at arbeidet i tidligere misjonsland i dag styres av lokale ledere, men det sendes fortsatt bistandspersonell for å ta hånd om økonomien.

Kan det være bibelsk belegg for å si at «det ulovlige» blir synd først nå det blir oppdaget?
 Ja — faktisk. Jesus har en utrolig fascinerende uttalelse i en dialog med fariseerne etter at en blindfødt hadde fatt synet igjen. Noen av fariseerne lurer på om Jesus anser dem for å være «blinde»:

Jesus svarte: «Var dere blinde, hadde dere ingen skyld. Men nå sier dere at dere er seende, derfor er og blir dere skyldige.» Johannes 9:41 

Dette verset kan brukes som støtte for at noe først blir synd ved at det oppdages — men da er det den som utøver gjerningen som selv oppdager at det er synd. Vi har et annet ord av Jesus som underbygger dette. Det er når han på korset sier:

«Far tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.»
Lukas 23:34

Med andre ord kan det virke som om det er nåde å få dersom du ikke vet eller ser at det du gjør er ulovlig. Paulus argumenterer for at det er så sterke vitnesbyrd om rett og galt i skaperverket (2) og samvittigheten (3), at vi likevel ikke har noen unnskyldning Det er likevel et spørsmål om når i livet en person oppfanger signalene fra skaperverk og samvittighet.

Synd — et relativt begrep
En annen utfordring er at synden er et relativt begrep. I utgangspunktet er det kun en synd. Døperen Johannes sier om Jesus:

«Se, der er Guds lam, som bærer verdens synd»
Johannes 1:29

- Han bruker ikke flertall: synder. Hvis dette kobles opp mot profetien om den lidende tjener — står det om ham:

«Vi for alle vill som sauer, vi vendte oss hver sin vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham.»
Jesaja 53:6

Den egentlige synd er altså at jeg velger å følge min egen veg. Da behøver det ikke være galt av William Branham å si: «det er synd å ha stor bil» i 1936 — mens det ikke lenger er det i 1956 og han skaffer seg stor bil selv. Fordi i 1936 var det å ha stor bil luksus, og man kunne velge å gjøre det for å tiltrekke seg oppmerksomhet. I 1956 var det helt vanlig i USA. 

I 1956 var man heller ikke klar over de økologiske konsekvensene av å ha stor bil. Det kan godt være at det er synd å ha stor bil i 2004. 

At syndsbegrepet er relativt betyr også at en filleting som jeg prioriterer framfor å gjøre Guds vilje, blir synd for meg, mens det er og forblir en filleting for deg uten å berøre ditt Gudsforhold i det hele tatt. Hvis jeg «tar deg på fersken» i denne filletingen vil det ikke bli synd for deg selv om du aldri så mye ble avslørt ... 

... men tilbake det faktum at det faktisk brytes lover f. eks. i trafikken og i forhold til skatte- og avgiftsregler, overfor arbeidsgiver osv.

Hvorfor er det så lett å bryte slike regler?

«Alle gjør det»
Dersom vi kan skjule oss bak utsagnet: «Alle gjør det» blir det liksom ikke så galt. Alv Magnus (lederen for UiO Norge) har gitt oss følgende bilde: 

«Hvis en er på sjøen med en gjeng andre fartøyer og har mistet landkjenning og ikke har GPS, kan det virke beroligende at en ikke er alene. Men hvis heller ingen av de andre båtene har navigasjonsutstyr, blir tryggheten forførerisk» (4).

Dersom du ligger i en kø på E-18 og farten er 5-6km over grensen, er det vanskelig å være den som retter seg etter reglene og demper litt på gassen — man vil jo ikke bli upopulær, og det er lett å gå på kompromiss med sin egen overbevisning. Betyr det økt trafikksikkerhet dersom jeg og bare jeg holder grensen?

«Det spiller ingen rolle fra eller til»
Slik er det også i forhold til økologi. Vi vet at det er sunnere for miljøet å ta offentlig kommunikasjon (eller for den del å gå eller sykle — det gir også gevinst for individet), men mitt lille bidrag ved å «ofre» meg synes så lite i den store sammenhengen. Nå er det ikke ulovlig å ta privatbil framfor offentlig transport, men i forhold til det forvalteransvaret som er overlatt oss av Gud, er det ikke irrelevant å bruke «syndsbegrepet» i en slik sammenheng.

«Det går jo ikke utover noen direkte»
Bruken av konfliktråd har vist seg å være effektivt i mange kommuner - særlig overfor unge lovbrytere. Tanken er da at «lovbryteren» skal møte «offeret» så fort som mulig etter at den kriminelle handlingen er begått. På den måten får plutselig konsekvensene av handlingen et «ansikt». Veldig mange lovbrudd gjøres fordi overtredelsen i utgangspunktet ikke får konsekvenser for enkeltindivider.

Når du bevisst snyter på skatten og klarer å lure unna kr. 5000,- blir konsekvensene spredd på et helt samfunn. Det kan være du bruker argumenter som: «I dette samfunnet finnes det trygdemisbrukere og folk som mottar sosialstønad på urettmessig grunnlag — hvorfor i all verden skal mine skattepenger gå til slikt, for ikke å snakke om dersom det skal gå til rettshjelp for den kjeltringen Mullah Krekar!»

Du trenger ikke tenke lenge på slike tilfeller før du synes at du har fortjent å beholde de pengene du har slitt så hardt for, og hvorfor skal du betale skatt når noen av landets rikeste er nullskatteytere?

Likevel er rettferdighetsfølelsen din slik at du aldri for ditt bare liv ville finne på å snyte naboen for kr. 5000,- , for han har tross alt et ansikt — selv om du ikke tåler trynet på ham.

«Et reservenorm-system»
På enkelte arbeidsplasser oppstår det et eget normsystem blant arbeidstakerne. Det er noen uskrevne lover for hvordan man opptrer i «gråsoner» — hvor mange kopier det er lov til å ta uten å si fra, hvor lange og mange ekstrapauser som kan aksepteres. «Det er jo så få frynsegoder i denne jobben at noe må vi kunne unne oss». Det interessante med en del slike normsystem er at de også fungerer kontrollerende på en positiv måte, for «det er jo grenser for hvor store friheter det går an å bevilge seg».

Jeg jobbet en sommer i et fellesbakeri. Der var det lov å ta med seg hjem et brød daglig (Jeg vet faktisk ikke om dette var en rettighet som var forhandlet frem, eller om det bare var en stilltiende avtale mellom «oss på gølvet»). Restedeig kunne man også benytte til eget formål. En av bakerne tok hver dag litt av de forskjellige deigsortene før vi begynte å bake ut brødene. Han blandet disse sammen til et brød, og da jeg så det, sa han: «Det er til en fattig kone i nabolaget». Det kan godt være at det stemte, men helliger hensikten middelet?

«Manglende forbilder»
Grådighetskulturen i norsk ledelseselite når det gjelder avgangsavtaler og pensjonsordninger har vært lite forbilledlig og kan virke normoppløsende på et samfunn. Det samme er bevisste og synlig valg som sentrale personer gjør i forhold til konkrete etiske problemstillinger. Investorer blir den ene dagen geniforklart og den neste dagen arrestert på oppfordring fra økokrim. Med slike «forbilder» må vel jeg også kunne ta meg noen friheter, eller hva?

Frykten for å bli avslørt
Det har vært en del fokus på Aage Samuelsen i den senere tid. Teaterstykket «Predikanten» og TV-program har på ny satt denne fargerike personen i fokus mange år etter sin død. Broder Aage var på heisatur til København — og han ble «avslørt». Det er klart at dette var «synd» - i hvert fall for Aage. Noen år senere sa han: «Alle prester og predikanter hadde hatt godt av tur til København!» Et typisk Aage-utsagn, men jeg tror jeg forstår hva han mener.

Vi er alle syndere, og av og til kan det være godt å bli avslørt, både for å oppleve at hos Gud er det nåde, og fordi det kan være en hjelp til å få bryte med det som river ned og ødelegger i våre liv. Oppfordringen til oss må derfor bli at vi ikke skal forsøke å rettferdiggjøre det gale vi gjør, men åpent stå fram for Gud med våre svakheter — av og til kan det være godt også å få bekjenne for et annet menneske. Det er godt at skriftemålet er på vei tilbake til Guds forsamling. For det ligger en stor frihet i å få bli ferdig med sin synd — også den som ikke er oppdaget:

«Men dersom vi bekjenner våre synder; er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.»
1 Johannesbrev 1:9

Artikkelen som PDF

-----------------------------------------
(1) Bladet er sannsynligvis er et av Norges mest omfattende menighetsblad. Bladet kommer månedlig. Denne utgaven er #3 og pagineringen går fortløpende gjennom et helt år – at denne artikkelen har står på sidene 190-192 bekrefter antakelsen om hvor unikt dette bladet er.
(2) Romerbrevet 1:19f
(3) Romerbrevet 2:14-16
(4) Alv Magnus: «Norge 2004 — rydd vei for Herren» s. 9

The prophetic voice of the Army

Published in “The Officer” Jan/Feb 2004

It was impossible to resist the challenge put forward in ”The Officer” in Sept. 2003 to write about our movement’s prophetic ministry. There are various reasons for my personal interest in the topic:

• The word of God has a definite appeal to: “Follow the way of love and eagerly desire spiritual gifts, especially the gift of prophecy” (1. Cor. 14:1)
• Through history there has very often been a prophetic period proceeding revivals and renewals.
• Since the reformation, we have had an ongoing renaissance of the ministry-gifts listed in Eph. 4:11 – starting with the pastoral and teaching gifts growing into the ministry of the great evangelists, continuing into our own time where we on a broad base are rediscovering the ministries of the prophet and the apostle.
•  Moving on to the personal level, God has used the prophetic word to keep me in line with his will in my own ministry. I could have written a long testimony (may be a whole book?) about how God generously has intervened on many occasions through his own word and through people equipped with the gift of the Spirit to prophecy.
• Further more I had a personal experience nine years back that changed my personal ministry an added a new prophetic dimension to it. I do not regret the blessing of that particular encounter with God, but occasionally the anguish and burden following the prompting to share a word, is of such a character that even the knowledge that it might do some good is but a small encouragement in the internal battle. It is impossible to enter into the sphere of the prophetic without realising both its great potential for release and the incorporate danger of manipulation. But it would be disastrous if a fear to fail should prevent the gifts from being used in the church. Only a careful and ongoing teaching on the prophetic can prepare both the deliverer and the receiver of a message in such a way that misunderstandings can be prevented. Because “we know in part and we prophesy in part” (1. Cor. 13:9)
• I have seen how the use of an external person with a prophetic ministry in our corps has helped particularly the younger generations to seek a deeper relationship with God and gain a more sincere awareness of a calling to go and make disciples.
•  I see that the Army in many countries has a high sense of credibility in the consciousness of the public, and therefore has a God-given opportunity and therefore a responsibility to be a prophetic voice in the society.

 A prophetic voice

Within our own movement we will find different interpretations of a “prophetic voice”, and they do not necessarily contradict one another. We e.g. understand it as

• a clear proclamation of the Word of God

I do not think that anyone will argue against such an understanding. Our Bible contains the prophetic word, and one may even suggest that the whole scripture is prophetic. Therefore a call to Salvationists to raise the “prophetic voice” through a conscious and sound proclamation of the Word of God would be very appropriate. Seen in this context every preacher will in some way take part in a prophetic ministry, and the receiver of the message may well experience it as a prophetic word into his or her situation. The proclamation of the word of God has never ceased in the history of our movement, but I need to constantly remind myself of the enormous responsibility I have as a “minister of the Gospel” to be true to its prophetic intention. May be if I always managed to do so, the Army would have been one step closer to “find its prophetic voice once again”.

• a clear understanding of the present time

When we read about the prophets in the Bible, one of their characteristics was the ability to interpret their own time and in turn God’s way forward. In 1. Chron. 12: 32 we read about the men of Issachar – ”who understood the times and knew what Israel should do”. Being a “grass root-movement” the Salvation Army under the guidance of the Holy Spirit will be in a position to see, feel and interpret the spiritual, social and material needs found in our societies. To bring forth God’s solution to this knowledge both to our own people, the general public and to the municipal, regional and national authorities would be a definite way to fulfil a part of the prophetic calling upon our movement. This was true in William Booth’s time and it is true today.

• an utterance of a prophetic word

Without entering into a long biblical exposition, I personally prefer to make a distinction between a prophetic ministry and an utterance of a prophetic word. I think that all believers should be encouraged and taught how to prophesy (1. Cor. 14:1) through the Spirit, but this will not necessarily make them prophets. When we discover the benefit of a prophetic message, how e.g. a couple of words can solve a problem in a minute that would demand hours and hours of pastoral counselling to solve, we very often realise how poor many of our congregations are on spiritual gifts. May be one of the reasons can be the fact that we are a “holiness-movement”. I love and encourage all good holiness teaching and long to see more holiness both in my own life and in the life of my corps. But very often a strive for perfection, gives us an obscure idea that we have to be perfect before God can use us – particularly when we come to the subject of spiritual gifts. But the gifts belong to the Spirit and are never “lend” to anyone as a reward or in recognition of a “holy life”. Neither the power of God nor the gifts of the Spirit are generated by our holy living, but are merely given by grace – the church in Corinth is an excellent example (1.Cor. 1:7).  A chase for “Christ-likeness” and a strive to hear God’s voice and feel his heartbeat for our present world should be a joint venture without dropping to the conclusion that the one depend on the other. Only when we discover this, God can receive all the honour and the world will recognize our message as an authentic prophetic voice.

• an act or a word from a prophet

I believe that God rises up people with a special ministry as prophets and that the SA has had and still will have more such people within its ranks. These ministers are not always officially recognized, but they are there and their gifting is obvious to many. I could have mentioned names from our history, and many people would have agreed to the description, but the recognition is not important at this stage. But I think it is important for us to release such a ministry on all levels of the Army from to time to time, either it be on corps, divisional or territorial level. Since we belong to a universal church, I believe it could be edifying even to use the ministry of non-Army prophets – as other denominations would gain from seeking the same ministry from equipped people in our church.

“Is there no prophet of the Lord here, that we may inquire of the Lord through him?”

(2. Kings 3:11)