Tvilen en ressurs for troen?

Du synes kanskje at overskriften er litt merkelig, men dersom du er interessert, vil jeg i løpet av de neste linjene forsøke å forklare hva jeg mener med spørsmålet. 

Av Jostein Nielsen

  Da Gud skapte mennesket, skapte han det til å leve i fellesskap med seg selv. Det skulle være like naturlig for mennesket å ha fellesskap med Gud i sin ånd som det er å puste. Gud var og er like nær som det oksygenet vi puster inn og som vi trenger for å leve.

En prosent tro 
  Men mennesket valgte å følge sin egen vei. Det ville bli som Gud og det syndet, derfor ble det et skille mellom Gud og mennesket. Plutselig hadde det ikke fellesskap med Gud lenger, og det oppdaget at det inne i seg hadde en lengsel som ikke lenger ble tilfredsstilt. Denne lengselen etter Gud har mennesket hatt med seg i generasjon etter generasjon. Den har fått utslag i at mennesket søker Gud på for-skjellige måter, og kanskje er det ikke klar over at det er Gud det søker engang.

  Denne lengselen vil jeg kalle TRO. Jeg mener at denne troen finnes hos alle mennesker - til og med hos dem som liker å kalle seg ateister. Mange av dem har måttet medgi at det også hos dem finnes en liten prosent gudstro. I utgangspunktet har vi altså alle den troen som trengs for å komme i gang. La oss tenke oss en bil, og at denne troen er startgnisten. En startgnist trenger noe som den kan antenne, og her er det det du hører som spiller inn.
  Forkynnelsen av Guds ord kan virke som bensin for den startgnisten. Du hører at Jesus døde og oppsto slik at du igjen kan komme inn i fellesskap med Gud. Du finner at det stemmer med det du innerst inne lengter etter, startgnisten tenner bensinen - og pang! - du legger avsted i tro som nyfrelst. Du har tatt imot budskapet om frelse i tro.

Tvil
  Det var noen ord om troen, men så kommer dette med tvilen inn. La oss da først slå fast følgende: Tvil er ikke det samme som vantro! Når det ikke finnes tro i det hele tatt, kan du kalle det for vantro. Når du tror, kan det derimot komme tvil. Du kan jo logisk sett ikke tvile på noe du i utgangspunktet ikke tror på. Tvilen blir da et bevis på at jeg tror, og en utfordrende ressurs for troen. Tro uten tvil er fanatisme, og fanatisme kan igjen være et utslag av at man må overbevise seg selv om at man tror, en fornekting av tvilen.
  I enhver sunn tro vil det derfor finnes et element av tvil. En akseptering av dette vil føre oss videre på veien, og troen vil vokse.

Konsekvenser
  Når noen ikke kommer videre i sitt kristenliv eller kanskje ikke får startet i det hele tatt, skylder de ofte på tvilen. Men det er ikke alltid et spørsmål om tro eller tvil. I Bibelen kan du lese en beretning om en ung mann som kom til Jesus fordi han ville få det evige liv. Han trodde! Om du leser videre, står det at han gikk bedrøvet bort. Det var fordi Jesus hadde bedt ham selge alt han eide og gi det til de fattige. For ham var det ikke et spørsmål om tro eller tvil, men om lydighet.
Mange som i dag skylder på tvil eller manglende tro for å ta et standpunkt, tror så det holder i massevis, men de vet at standpunktet vil få konsekvenser, og da blir det et spørsmål om lydighet. (Markus 10:17-22)

  Troen er bare første skritt for å bli frelst - lydighet når det gjelder å bekjenne er det neste:

«Med hjertet tror vi så vi blir rettferdige for Gud, med munnen bekjenner vi så vi blir frelst». 
Romerbrevet 10:10

  Ikke vær redd for den tvilen du har - vi er mange som tviler, men bruk det lille mål du har og gå et skritt videre i lydighet, og jeg vet av erfaring at troen vil vokse.
-----------------------------------
Publisert i evangeliseringsavisa '3,16' som ble utgitt av en flokk unge entusiaster i FA på slutten av 1980-tallet
'Tvilen en ressurs for troen' som PDF

ØSTFOLD BRASS - et spennende forsøk!

Eiliv Herikstad i aksjon

Lørdag den 10. september var 30-40 ungdommer i alderen 10-30 år samlet i Fredrikstad til den første øvelsen i Østfold Brass. Ungdommene er hornmusikanter i sine respektive hjemkorps rundt omkring i Østfold. Han som er initiativtaker til brassbandet, er rektor og Frelsesarme-komponist Eiliv Herikstad. 

Vi ber ham om en del opplysninger: 

 - Hva er hensikten med et slikt ungdomskorps?
 - I første rekke er det et øns-ke om å inspirere de unge musikantene i Østfold til å utvikle seg som musikanter. Det kan være greit for dem å komme sammen med jevnaldrende og få anledning til å spille musikk de kanskje ikke kan spille i hjemkorpsene sine.

 - Etter å ha møtt korpset første gang - hva er inntrykket?
 - Jeg er positivt overrasket og tror absolutt at korpset har framtidsmuligheter.

 - Kan du si noe om repertoaret?
 - Vi ønsker å sette sammen et repertoar som er slik at alle får noe de kan mestre, og samtidig må alle få noe de kan strekke seg etter. Derfor må repertoaret ha en variert vanskelighetsgrad.

 - Når får vi høre Østfold Brass offentlig for første gang? 
 - Det blir i Tistedal lørdag den 3. desember i år. Vi takker Herikstad for praten og ønsker ham og musikantene lykke til med satsingen! 

Konsentrasjon og samspill er nødvendig

Tekst og foto: Jostein 
-------------------------------
Publisert i Krigsropet #44 1988 - PDF

Englevakt

Bildet av Janne var på forsiden av
Den Unge Soldat #29 1988* 

Tor Gunnar var seks år og bodde i en dal der det var høye fjell på begge sider. De stupbratte liene som førte ned fra gården, endte ved den store elva Måna. Naturen var storslått og litt vill, og det kom mange turister hit om sommeren for å se på dalen, fabrikkanleggene og det vakre fjellet på nesten 2000 meter. 

Når vinteren kom og snøen bredte seg over fjellsidene, var det fritt fram med kjelker og ski. Men nedover fjellsidene fikk Tor Gunnar ikke lov til å ake naturligvis. Det var livsfarlig! 

Han og vennene måtte gå et langt stykke før de fant en passende akebakke. Men det hendte en gang at Tor Gunnar prøvde seg i den stupbratte lia likevel. Han visste det var farlig, men han ville prøve hvor farlig det var. Først akte han på skrå flere ganger og fikk en eventyrlig fart. Men da han akte rett nedover, kunne det gått riktig stygt. Han reddet seg i siste øyeblikk på en fjellknatt før akebrettet for utfor stupet. 

Det ble naturligvis stort oppstyr i den vesle grenda da det ble kjent hva Tor Gunnar hadde funnet på, 

men alle var naturligvis glade over at det tross alt hadde gått så bra:

 - Han hadde sikkert englevakt, sa bestemor med stor overbevisning. 

Jo, Tor Gunnar skjønte hva hun mente, for han hadde følt det slik. Akkurat som noen sterke hender som hadde holdt ham tilbake fra stupet. Men Tor Gunnar var ikke blitt så skremt at han ikke vågde å ake der igjen. Fristelsen ble for stor til å sette utfor. For det var så skrekkelig spennende, og dessuten hadde han jo englevakt. Ikke sant? 

Men denne gang gikk det verre. Han for ned hele fjellsida, kast i kast, helt ned til elva. Han brakk den ene armen og det ene benet, slo hodet sitt og ble reddet fra drukning i siste øyeblikk. 

Jo visst, kan Gud bevare oss! Men ingen burde vel utsette seg for dumheter og farlige ting av den grunn? 

For Gud har også sagt at vi skal være lydige mot våre foreldre. 

Så lev slik Gud vil du skal leve: 

Sant og ærlig og lydig. Og Gud skal bevare deg på alle dine veier (1).

Hilsen Jostein

------------------------

* Fortellingen ble publisert i 'Den Unge Soldat' # 29  18. september 1988. Den ble skrevet på oppfordring. Kanskje fordi jeg sendte bildet av Janne til redaksjonen? - Selv om jeg har skrevet en del skuespill og barnesanger, tror jeg dette er den eneste barnefortellingen jeg har bidratt med, og det er det sikkert mange som er glade for. 

(1) "For han skal gi englene sine befaling om å bevare deg på alle dine veier". Salme 91:11 

'Den Unge Soldat' #29  som PDF

«Hu' ligge' på straen og e' SPRUKKEN I BEGGE ENDAR!»

Noen tanker om Frelsesarméskutas ferd mot den himmelske strand. 

I min barndom — før jeg ble kjent med det fjernsynet kaller reprise, var det noe som var helt sikkert. Hvis det skulle være speiderdemonstrasjon på Frelsesarmeen eller juleavslutning på skolen, så kom sketsjen: «God dag, mann, økseskaft!» —alltid like vellykket. Overskriften er hentet derfra, og jeg har overført bildet på FA. Allegorien må ikke tøyes dit hen at jeg tror at Frelsesarmeen er lekk på syndens hav og vil synke fordi det er synd i våre rekker. Nei, den slags fabuleringer overlater jeg til moralistene blant oss (og de er mange, for moralister er også konformister — se under).
Frelsesarméskuta vil nok nå den himmelske strand, men den lekker i begge ender. Lekker i inntaket av nye offiserer, og de få som blir offiserer, lekker ut etter kort tid.

LEKKASJE 
Begrepet «lekkasje» i en organisasjon (trossamfunn) er ikke noe jeg har funnet på. Det er en formulering religionssosiologene bruker. I et kapittel kalt: «Frikirkene — lekkasje og vedlikehold» sier Pål Repstad: «Til tross for at et trossamfunn naturlig nok vil sørge over sine frafalne, ligger det en slags mekanisme for ideologisk og sosial stabilitet i disse lekkasjene. Det er alltid de konforme som blir igjen og fører arven videre». (1)

Hva er konformitet?
Jeg vil forklare ordet med en konfrontasjon min søster fikk som syv-åring etter en omflakkende offisersbarnstilværelse . Da hun nærmet seg sin nye «venneflokk» ble hun møtt med ordene: «Hvis du vil leiga med okke, må du snakka sånn så me gjere!» - Det er konformitet-press - bli som oss!
Et slikt konformitet-press i Metodist-kirken var grunnen til at vi i dag er en Frelsesarmé.

HVORFOR LEKKASJE
Når vi så i dag skal prøve å forklare manglende tilsig og økende avgang på offiserer, er det fristende å gjøre det til et åndelig problem. På den måten skyver vi ansvaret fra oss og over på Gud. Samtidig setter vi et spørsmålstegn ved deres åndelighet som nøler med å reise ut, eller som står i ferd med å slutte. Kommandør Madsen er klar over at dette er en lettvint konklusjon, men sier likevel «at når vi ser etter bedre metoder og nye veier, søker Gud mennesker og kan forvandle og fornye» (2). Hvorfor stiller man aldri spørsmål ved konformitet-presset? I utgangspunktet krever Frelsesarmeen større konformitet av sine medlemmer enn noen annen kirke. Jeg tenker da på bruken av uniform, det faktum at vi er en internasjonal bevegelse osv., og det er ikke disse tingene jeg er interessert i å sette et spørsmålstegn ved.

Men en del av de korpsene som er i ferd med å «dø», har soldater som representerer følgende holdning: «De som kommer hit (også ungdommer fra gata) må oppføre seg slik som oss og bli som oss, hvis ikke kan de gå et annet sted!» Jeg kunne nevne flere korps — og for dem som begynner å lure på hvor jeg har vært stasjonert, kan jeg si at flere ligger utenfor mitt «karrière-område».
Er det ikke en selvfølge at korpset dør når soldatene har denne holdningen? Gjelder ikke den samme selvfølge også for offiserskorpset? Når det gjelder barneoppdragelse (les offisersoppdragelse) og grensesetting, sier psykologen at det er viktig at barna får klare grenser der hvor det betyr noe at det er klare grenser. Man må ikke slite seg selv og ungene ut med « Nei, nei!» og «Huff, huff!» på områder som egentlig er uvesentlige. Gjør man det, skjønner ikke barna vitsen med de egentlige grensene. (3 og 4) (Balansegangen mellom hva som er viktig og hva som er uvesentlig kan være vanskelig og litt av en utfordring for en far.)

UNØDVENDIGE PRESSOMRÅDER 
Men nå til det konformitet-press som hviler på offiserene, og som jeg mener er et unødvendig press - et press på uvesentlige områder. Jeg nevner kort:

- «Slit deg ut - det gjorde vi, og det var en herlig krig - det er ingenting som feltet!»
Det er ikke legitimt ikke å ha mye å gjøre. Ens åndelighet blir regnet som proporsjonal med ens aktivitetsnivå.

- «Gift dere slik som vi gjorde. Det var så fint med de 200 milene og de fire årene vi ventet.»
I dag er de fleste forsvarere av familien som institusjon overlykkelige over at det fortsatt finnes unge som ikke vil leve papirløst. Men Frelsesarmeen gjør det fortsatt vanskelig for offiserer/kadetter som velger å gifte seg framfor å leve sammen seksuelt til Frelsesarmeen finner for godt å innvilge søknaden om ekteskap.

- «Offisersfrue, vær din mann underdanig - støtt din mann i hans arbeid, slik vi offisersfruer har gjort før deg!». Det største hykleriet Frelsesarmeen i dag er eksponent for, er påstanden om at hos oss er det likestilling. Kanskje det er slik mellom de ugifte kvinnene og mennene - det er ting som kan tyde på det, en kvinnelig general som ikke er en Booth osv.
Når jeg likevel tenker på alle de talentene Frelsesarmeen har gravd ned i alle de årene de gifte kvinnenes ressurser er blitt oversett, så må en lure på hvordan det vil gå den utro tjener. Det er greit at ekteparet kan dele oppgaver seg imellom på korps, men når korpstiden er forbi, er det kun mannens karrière det ble tenkt på. Den gifte kvinnen har gjennom årene meldt seg til tjeneste og har fått vaske noen gulv mot en bussbillett.
Heldigvis er det bedring å spore, men likestilling får vi ikke i Frelsesarmeen før vi får en gift kvinne (ikke enke) som general.

- «Ta imot den håpløse ordren — det gjorde vi da vi fikk ordre til . . . - det ble til stor velsignelse!» Det sier de som ikke slutter i den «håpløse ordren». Jeg skal ikke sette spørsmålstegn ved beordringssystemet som helhet, men det er i ferd med å bli uthult. Det skjer forskjellsbehandling —også de som har fått de «gode ordrene» er enige i det. Er ikke det viktigste for FA å få besatt en del poster? Er det mulig å spørre offiserene om egne interesser og planer og hvordan disse eventuelt kan la seg forene med oppgaver for Frelsesarmeen? Høyst sannsynlig ville den enkeltes private planer og interesser komme Frelsesarmeen til nytte og gagn på sikt. Glem ikke den gifte kvinnens planer og interesser!

Det er flere ting jeg kunne ha nevnt, men det kan jeg komme tilbake til ved en annen anledning. Noen vil kanskje oppfatte dette som et angrep. Men jeg har ikke ønske om å torpedere Frelsesarméskuta, men vil forsøke å være med å tette der den er lekk. Dersom du, kjære leser, fortsatt henger med i mine skriverier, kan du jo ta det som et godt tegn at dette er kommet på trykk.
--------------------------------
Noter:
(1) Repstad P.: «Minoriteter i Norge» i «Det norske samfunn» red.: Alldén, Ramsøy og Vaa Gyldendal forlag 1986  s. 66 
(2) Madsen E.: «mer enn et bønneemne!» i «Frelsesoffiseren» nr. 1/2 1988 s. 3 
(3) Olson W.: «Barn og unge mennesker i vekst og utvikling» Ansgar forlag 1984. 
(4) Campbell R.: «Er du glad i meg? — En bok om barns behov og foreldres ansvar». Prokla-Media 1982. 

Publisert i "Frelsesoffiseren" Nr. 4 - 89. årg. Juli-Aug.-Sept. 1988 s. 72

NB - en oppfølger til denne artikkelen ligger som neste blogg:

« . . . MEN DERFOR FLYTER DEN ENDA . . . »

Overskriften henspeiler på Frelsesarméskuta, og artikkelen er ment som en oppfølger etter mine synspunkter som var på trykk i forrige nummer av Frelsesoffiseren (her i blogg-innlegget over). Den nevnte artikkel fokuserte på konformitet-presset i organisasjonen vår og hvordan det kan ha betydning for lekkasje i inntak av offiserer og den store avgangen. Det er alltid et dilemma hvor vidt man skal fokusere på negative sider — et dilemma som ikke bare eksisterer innen FA, men også innenfor enhver organisasjon som sliter med bemanningsproblemer.

Her et eksempel fra et offentlig sosialkontor: «Arbeidet er krevende og belastende. Men når vi selv ensidig fokuserer på elendigheten, bidrar vi til å forsterke håpløshet og negative holdninger. Dette gjør det ytterligere vanskelig å rekruttere og beholde kvalifiserte personale. Ensidig kritisk holdning fra andre og oss selv fører oss i forsvarsposisjon. Kreativitet hemmes, vil bli handlingslammet og mange trekker seg ut. For å komme ut av det-te, trenger vi også egen og overordnedes anerkjennelse av arbeidets verdi og utførelse» (Leite 1987 s. 22)

I denne artikkelen ønsker jeg derfor å komme med en anerkjennelse av arbeidet — både for å oppmuntre meg selv — og kanskje andre. Når det er sagt, vil jeg tilføye at fokusering på det negative kan ha en nyttig funksjon når det gjelder å framkalle kriser. Dette er viktig når vi vet at : 

«Byråkratiet (i dette tilfelle FA) er ute av stand til å korrigere sin atferd ved læring. Endringer kan finne sted, men som et resultat av en gjennomgripende krise i hele organisasjonen» (Crozier 1964).

Det vil være kjent for de fleste at det kinesiske skrifttegnet for krise er en sammensetning av tegnet som betyr fare og tegnet som betyr mulighet (Rø 1985 s. 110). Krisen som FA er inne i, kan derfor bli positiv, dersom vi kan benytte de elementene som betyr mulighet — og muligheten er der ...

Offisersgjerningens positive sider 
Som student ved sosialhøgskolen har jeg gang på gang fått følgende dosert: «Glem klientenes negative sider, begynn her og nå, finn de positive ressursene og bygg på dem!» Frelsesarmeen som helhet har utrolig mange gode ressurser, og det hadde vært interessant å ta for seg flere av dem, men det er sider ved selve offisersgjerningen jeg er opptatt av i denne artikkelen, og jeg velger derfor å konsentrere meg om dem. Det er ikke min hensikt å komme med en uttømmende oversikt over offisersgjerningens positive sider. Men jeg har vært eks-offiser, og da er det nærliggende å ta for seg noen av de sidene ved å være offiser som jeg har savnet.

Å få være det man er! 
For mange betyr paktdagen mye, og jeg tviler ikke på at den har sin verdi. Men jeg tror Gud i nåde og kjærlighet løser eks-offiserer fra pakten, og jeg har derfor hatt vanskelig for å forstå dem som sier at de har vært ulykkelige hele sitt liv fordi de «sviktet sitt kall»,
- Hva slags Gudsbilde ligger til grunn for en slik ulykke?

Jeg har derimot alltid satt min ordinasjon (commissioning) svært høyt. Jeg er ordinert offiser, og det er noe annet enn andre yrkes- eller akademiske titler. Jeg har savnet det å få være det jeg er — ikke så mye i kraft av en ordre eller en stilling i FA, men i kraft av min ordinasjon. «Offiseren» er blitt en integrert del av min personlighet, og det ville den vært om jeg hadde forlatt FA for alltid. Det blir da ikke et spørsmål om å svikte et kall i en guds-relasjon, men hvor vidt man vil leve et liv hvor offisersidentiteten ligger brakk. Som prest hadde ikke dette blitt noe problem. Er man ordinert prest i den norske kirke, så er man prest, men kan da se langt etter titlene som følger stillingen (kapellan, res. kap. sokneprest, prost, biskop osv.). Bare en dom kan frata en prest rettighetene. Kanskje man burde fått være offiser selv om man valgte å tre ut av beordningssystemet på ubestemt tid? Kanskje det da hadde vært lettere å ta ordre igjen?

Fellesskapet! 
Offisersfellesskapet er unikt. Det kan ikke være fordi vi får anledning til å pleie vennskapet ved ofte å få være sammen, for geografiske avstander og høyt aktivitetsnivå forhindrer det. Fellesskapet ligger på et annet plan. Frelsesarmeen er en minioritet, og offiser-korpset blir en minioritet i minioriteten. Sosialantropologene vil si at et menneskes identifikasjon med en minioritetsgruppe vil gi det en sterk tilhørighetsfølelse. Når man blir offiser, identifiserer man seg med offiserkorpset. Vi har lik lønn, likt mål og svært ofte de samme bekymringer og problemer. Derfor blir fellesskapet unikt. Som eks-offiser har jeg savnet den tilhørig-hetsfølelsen som offisersfellesskapet gir.

Mangfoldige arbeidsoppgaver! 
. . . ordene kan virke negative på den som føler seg utslitt/utbrent, men for mennesker i andre jobber i samfunnet som føler at de bare får brukt en liten del av seg selv i sin nåværende jobb, må ordene virke tillokkende. Frelsesarmeen gir sine offiserer store muligheter til å spille på sine egne kreative evner. Jeg nevner fortløpende en del oppgaver ettersom de faller meg inn: Forkynner, musiker, administrator, sosialarbeider, underviser, skribent, planlegger, finansarbeider, illustratør. . . listen kunne blitt mye lenger.
Ellers i samfunnet kunne nok en eller kanskje to av disse funksjonene la seg kombinere i en jobb, men i FA kan man kombinere alt, og det beste er kanskje (i hvert fall på korps) at FA overlater til offiserene hvor mye av hver av disse funksjonene de vil bruke eller utvikle. Når offiserskamerater har sluttet og jeg har hørt hva de skal arbeid med som «ekser», har jeg ofte lurt på om det kan være tilfredsstillende sammenlignet med mulighetene de hadde som offiserer. Men det hender jo også at FA misplasserer sine folk.

En kjent plattform! 
Jeg tenker nå ikke bokstavelig på våre lokalers plattform, men på det faktum at de fleste forbinder noe med FA. Når jeg presenterer meg som frelsesoffiser, har jeg i grunnen sagt veldig mye både om meg selv, hva jeg tror på og hva jeg står for. Faren er jo at man da ikke behøver å være bevisst så lenge organisasjonen er det, men i mange situasjoner kan det være greit at man slipper å legitimere seg med lange utredninger om tro og bakgrunn — det er nok med «Jeg er frelsesoffiser». Jeg kunne fortsatt nevne positive sider ved det å være offiser, men velger å slutte her.
Det er blitt sagt før: «Frelsesarmeen er det verste og det beste jeg vet!» 
-------------------------
Litteraturhenvisningene:
Leite A: «Landås-modellen — Organisasjonsutvikling på sosialkontor» En rapport fra Bergen kommune 1987. 
Crozier M: «The bureaucratic pehnomenon» Univ. of Chicago Press 1964. 
Rø O.T.: i «Eldreomsorg og nærmiljø» REd.: Skre/Thorsen U-forl. 1985. 

Publisert i Frelsesoffiseren nr 5. - 89. årg. Okt.-Nov.-Des. 1988 s. 90

Frelsesarmeen i Strand jubilerer

50 år med barnearbeid og møtevirksomhet

Frelsesarmeen i Strand markerer denne uken 50 års uavbrutt virksomhet i kommunen. Det har vært 50 år med søndagsskole, dugnadsarbeid, vekkelser og soldatarbeid.  - Frelsesarmeen er et sted for de som ikke bare vil nyte, men også yte. Her er det muligheter for de som vil gjøre noe, er beskrivelsen offiser Jostein Nielsen gir den kristne organisasjonen. 

Strand fikk sitt første Frelsesarmekorps i 1926. Dette varte ikke lenge, for i 1932 ble korpset lagt inn under Stavanger. Årsaken til dette er ukjent, men det kan skyldes liten oppslutning og at det ikke var økonomisk grunnlag for virksomhet i Strand. I 1938 prøvde man igjen, og denne gang klarte de å få korpsvirksomhet i Strand.

Det startet med møter og aktiviteter for barn i et privat hus i Vågen på Jørpeland. Man regner med at oppslutningen var rundt 100 personer de første årene. 1 1948 opplevde man en kraftig tilvekst, nærmest en vekkelsesperiode. Spesielt mange fra Fiskå-området ble med i organisasjonen. Flere av disse ble innvidd til soldater.

Eget forsamlingshus 
 I perioden 1948 - 1954 holdt de til i losjen ved Jørpelandselva. I 1954 bygget de sitt eget forsamlingshus, der Frelsesarmeen holder til idag. Bygget kostet dengang 60.000 kroner, og det ble lagt ned stor dugnadsinnsats. Det ble bygget med stor forsamlingssal i første etasje og leilighet i andre etasje til offiserene.

 I perioden 1954 og fram til idag var det godt barnearbeid som kjennetegnet Frelsesarmeen i Strand. De hadde søndagsskole hvor det møtte 200 unger hver gang. I tillegg var det juniorgruppe som hadde aktiviteter ellers i uken. Fram til 1950 fungerte det også en speidertropp. Etterhvert gikk denne inn i den andre speidertroppen på Jørpeland.

Stor aktivitet
Idag er det fortsatt barnearbeidet som står sentralt i virksomheten til Frelsesarmeen. Av andre aktiviteter: Møter hver søndag, fest hver andre fredag og formiddagstreff for pensjonister hver andre fredag. «Hjemforbund» kalles et møte for kvinner, hvor de samles til sosialt fellesskap med andakt og emnediskusjon. Frelsesarmeen har dessuten møter forskjellige steder i kommunen en gang i måneden. Dette skjer på Heia, Bjørheimsbygd, Forsand og Fiskå. Jubileet blir markert lørdag og søndag. Lørdag formiddag blir det friluftsmøte med sang på Jørpeland torg. Deretter blir privat samvær. Søndag kveld blir det jubileumsmiddag med mange offisielle gjester.

Militær modell i Frelsesarmeen 
Frelsesarmeen har bygget opp sin organisasjon noenlunde etter samme modell som forsvaret. Også i den kristne organisasjonen deles det inn i grader. Lavest står soldatene, som gir visse forpliktelser. De avlegger et avholdsløfte som sier nei til alkohol og tobakk. Videre går de inn for å jobbe for Frelsesarmeens fremme med å gjøre oppgaver og ta på seg ansvar som organisasjonen pålegger den enkelte. Etter soldatene kommer offiserene. Og for å bli offiser i Frelsesarmeen må man ha gått på offiserskolen i Asker. Etter endt utdannelse på denne eneste skolen i Norge, blir man beordret ut i landet for å tjenestegjøre. Man blir utskrevet løytnant. Deretter får man grader etter antall år i tjeneste. Det er to personer fra Strand som er blitt offiserer. Det er Johan Fjelde som idag er major i Brønnøysund. Og det er kaptein Magda Iversen som tjenestegjør på Bestumhjemmet i Oslo.

Feltsersjant Jostein Nielsen:
Frelsesarmeen som brobygger 
- Målet for Frelsesarmeen i Strand bør være å bli større - både i antall og aktivitetstilbud. Disse framtidstankene er det feltsersjant Jostein Nielsen som gjør seg. Han er idag ansvarlig leder for Frelsesarmeen i Strand. - Dessuten har vi en mulighet til å bli brobyggere mellom bedehus-miljøet og Folkets Hus-miljøet. Vi kan fylle opp et behov mellom disse to ytterpunktene, mener Nielsen, som legger til:
 - Dette krever at folk går helhjertet inn for oppgaven. I tillegg vil vi få behov for større lokaler. 
-------------------------------------
Publisert i Strandbuen 3. juni 1988
Innlegget som PDF

Forsterkning på Jørpeland

Thormod Langeland (t.h.) innvies til frelsessoldat
av feltsersjant Jostein Nielsen.
Bak med flagget sersjantmajor Bjørg Kristiansen.

Jørpeland er fra naturens side som skapt for bosetning. Omkranset av fjell med åpning mot fjorden i sør, nyter bygda godt av lyset (og noen ganger solen) hele dagen. 

Frelsesarmeen forsøkte å få fotfeste på Strandalandet i 1926, men måtte gi opp i 1933. Vi er i dag takknemlige for at det ikke ble gitt opp for godt, men at man i 1938 forsøkte på nytt. Jørpelandskameratene kan m.a.o. i jubileumsåret også feire korpsets 50-årsjubileum. Det vil Krigsropets lesere kunne lese mer om ved en senere anledning. 

Nå dreier det seg om en soldatinnvielse. Palmesøndag stod Thormod Langeland under flagget, og det betyr en god forsterkning for korpset. Vi ber om at flere må følge hans ek-sempel og oppfordrer forbedere over hele landet til å være med å be om det samme! - J.N.
-----------------------------------------

Publisert i Krigropet # 23 1988