Her publiserer jeg egne artikler som har vært på trykk tidligere
+ noen av interjuene jeg har gitt i forskjellig sammenheng.
De er lagt inn på dato for første publisering.
Se høyre kolonne for artikler på engelsk og russisk

tirsdag 20. februar 2024

Jeg har alltid gått på Guds impuls

- Når mennesker kommer inn på FA i Kragerø
skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal  
føle seg velkommen, sier Jostein Nielsen.
Foto: Kristianne Marøy

Obersten lever et radikalt liv med Jesus. Han lar seg lede når han kjenner Gud taler, om det er å stå på en plattform og preke - eller å stå på en plattform og skyte med luftgevær.

Jostein Nielsen ble født inn i Frelsesarmeen. Han taler lidenskapelig om Herren, han ber for de som ønsker det, og mange mennesker blir berørt av Gud gjennom Josteins lydighet til Ham.

- Tiden i Frelsesarmeen har vært flott. Jeg har sterke synspunkter, og Frelsesarmeen har vist stor romslighet for det, smiler han. Gjennom årene har han bodd mange steder i både Norge og i utlandet i forbindelse med diverse oppdrag. Fra 2020 er han og kona Magna nå tilbake til Telemark. Magna jobber som personalsjef i Frelsesarmeen, og Jostein har engasjert seg på korps-nivå igjen. Med ivrige soldater, tilhørige og frivillige i Kragerø, har Frelsesarmeen etablert seg i lokaliteter med et bredt spekter av aktiviteter.

- Når mennesker kommer inn her skal ingenting fremmedgjøre dem. De skal føle seg velkommen, det er viktig. De skal komme inn her og bli kjent med Jesus Kristus, vår frelser og forsoner.

Total overgivelse
Jostein ble født i Stavanger i 1956 og vokste opp i et hjem med foreldre som var svært engasjerte i Frelsesarmeen. Han var bare to uker gammel da han var på sin første speiderleir, og Jostein ble fra ung alder vant med å flytte mye rundt. Før han fylte 18 år hadde han bodd i både Rena, Kongs-berg, Sandvika, og flere år i Oppstad, Mandal og Tromsø.

Han er eldst av fire søsken, Torunn, Kjartan og Brynjar. Selv om han vokste opp i et kristent hjem, holdt Jostein allikevel Gud litt på avstand. Da han var elleve år gammel ble yngste bror, Brynjar, født. Han var prematur og veldig syk. 

- Det var en usikkerhet om han kom til å overleve. Jeg husker jeg gikk ut av huset og sa til Gud: «Om Brynjar får leve, da går jeg hvor som helst i verden med deg!». Det skulle gå fem uker før lillebror var ute av krisen, men han overlevde.

- Jeg ble jeg så glad, men jeg angret på løftet jeg hadde gitt til Gud, og holdt ham på avstand en stund til. Jeg ville ha billetten min inn til himmelen, men ikke noe mer. Jostein var 14 år gammel da han bestemte seg for å følge Jesus, og ble soldat i Frelsesarmeen.

- Da jeg tok min endelige bestemmelse, var det en total overgivelse. Jeg gråt - ikke av glede, men av lettelse. Fra den dagen bestemte jeg meg for at jeg skulle ha med meg alt som jeg er inn i tjenesten. En sult etter mer vokste i ham, og han begynte å lese alt han kunne av kristne bøker. 

Da Jostein var 18 år dro han til «The Salvation Army's International Training College», Frelsesarmeens offisersskole, i London. Etter det, hadde han praksis i Porsgrunn, og ble så assistent i Bergen 1. korps. 

Etter hvert fikk han en ordre som leder for korpset i Vik i Sogn. Han synes det var vakkert i Sogn, men så at det kunne bli ensomt der alene. Da sa han til foreldrene sine: «Her kan jeg ikke være alene, jeg gifter meg til jul!». Da foreldrene lurte på hvem han hadde tenkt å gifte seg med, da han ikke hadde noen kjæreste, svarte han: «Det får Herren ordne!»

Så kom Magna. Jostein bommet med et par måneder, og de giftet seg i februar 1978. «Bommen» forteller han hadde praktiske forklaringer.

Vekkelse på Island

Sammen bodde de flere steder i Norge, før de fikk ordre om å reise til Island med sine da to barn, Silje og Gaute, hvor de bodde noen måneder i Reykjavik før de reiste videre og bodde to år i byen Akureyri på Nord-Island. Jostein har vært til stede der mange vekkelser har skjedd. Akureyri har rundt 12 000 innbyggere, og den lille byen hadde aldri hatt vekkelse før. 

Før Jostein skulle ha et møte, ba han til Gud: «Er det du, Gud? Kan du stadfeste at det er du som vil ha oss her, ved at mennesker blir frelst?» Så ble ett menneske frelst. Noen uker senere skulle de ha et møte til, hvor han igjen ba om bekreftelse, ved at ett menneske skulle bli frelst, og det skjedde. Jostein så at Gud beveget seg, så han ba en kamerat til byen, og sammen laget de en ungdomsaksjon.

I løpet av en uke ba de til frelse med 50 ungdommer.

— Da er det vekkelse! Når så mange fanger opp det Gud kommer med. Det er noe som skjer når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion, sier Jostein. Han forteller at selv om vekkelse er fantastisk, så koster den også dyrt. Det er viktig å være klar over det som skjer i etterkant. Når så mange blir berørt av Gud, så er det mye vondt som ofte kommer opp. Sjelesorg og veiledning i etterkant er viktig.

- Tar du med deg mennesker inn i Guds nærhet, så må man være klar for å ta imot det vonde som kommer ut. Det er en renselse, en forløsning som skjer. Du har ikke noe valg, det er Den hellige ånd som jobber inni deg på denne måten. Så kommer gleden av å få lov til å legge denne byrden fra seg. Det er en enorm frigjøring, sier han.

- Vekkelser skjer når folk legger fra seg formene, og lar Gud bevege seg fritt.

Det skjer noe når folk oppfatter at det handler om liv og ikke religion,
sier Jostein (ill. foto: Unsplash)

 - Hvordan vet du at det er ekte, at det er Gud?

Jostein siterer Billy Graham: 

- «Det er Guds ansvar å dømme, det er Den hellige ånds ansvar å overbevise om synd, rettferdighet og dom - mitt ansvar er å elske».

Det er det det handler om! At mennesker kommer i syndenød i møte med Guds hellighet er et av de sterkeste tegnene på at det er Gud som virker. Det handler ikke om å dyrke opplevelsen for oss selv, men at man får en nød for andre mennesker.

Våpen på plattformen

Jostein er en endeløs brønn av historier om hvordan Gud har brukt ham gjennom livet, i både smått og stort. Han forteller blant annet en historie fra da han ledet en liten nærmiljøkirke, Frelsesarmeen i Maura i Nannestad, i 1979. De drev en ungdomsklubb på fredager, og ikke langt unna korpset var det et samvirkelag hvor en gjeng kriminelle ungdommer pleide å henge. En dag kjente Jostein at han skulle gå bort og prate med dem. Ungdommene var kun mellom ti og fjorten år gamle, men var allerede kjenninger av politiet. De var spesielt glade i å stjele biler.

- Jeg ønsket å få inn nye ungdommer i ungdomsklubben, så jeg gikk opp til dem og spurte hva som skulle til for at de skulle komme til oss, fordi vi så gjerne ville bli bedre kjent med dem. - «Vi vil lære å skyte», sa flokken i kor. - «Javel, kom på fredag klokka seks, så skal jeg lære dere å skyte», svarte frelsesoffiseren. Jostein fikk tak i et par luftgevær og kulefangere, og monterte dem opp på hver side av inngangsdøra i hovedsalen på Frelsesarmeen. Guttene sammen med et par jenter kom, og de la seg ned og skjøt på blink fra plattformen, ved talerstolen.

- Våre ungdommer synes også det var veldig kjekt, og at det var fint å få nye inn i klubben. Jostein pratet med dem, og de spilte og sang.
- Dette var det året «Hallelujah»-låten vant Melodi Grand Prix. Ungdommene spurte om jeg ikke kunne skrive norsk tekst til den, fordi den var så fin. Jeg skrev hele evangeliet til den melodien, og alle sang av full hals, minnes Jostein og smiler.

Under tiden de var der ble en av guttene på 14 år satt i fengsel for å ha stjålet sin sekstende bil. For å gjøre en lang historie veldig kort; ikke lenge etterpå fikk Jostein og Magna nye ordre, og det kom ingen for å ta over arbeidet etter dem. 

- Jeg besøkte stedet et par år senere. Jeg gikk inn i salen og så merkene fra kulene som ikke hadde truffet kulefangeren. Da tenkte jeg: «Er dette alt som er igjen, Gud?».

30 år senere talte Jostein på en stor konferanse i Halmstad i Sverige. Det kom opp en mann til ham som jobbet med rusarbeid i Frelsesarmeen i et korps i nærheten. Mannen fortalte at han kjente til en annen menighet i området som gjorde det samme. Med hensikt om å koordinere arbeidet, så de best mulig
kunne hjelpe miljøet, besøkte mannen menigheten for en prat. Jostein blir blank i øynene.

- Han kom i prat med pastoren der, som synes det var så trivelig at mannen kom fra Frelsesarmeen, fordi: 
«Hadde det ikke vært for en gal, norsk frelsesoffiser, som lot meg få lov til å skyte i lokalet hans, så hadde ikke jeg vært der jeg er i dag».

Jostein forteller at han og pastoren ble venner på Facebook, og han delte at livet hadde vært tøft. Men den Jesus som Jostein hadde lært ham å kjenne, han var der hele tiden.

- Det var Guds impuls at jeg skulle snakke med gjengen utenfor Samvirkelaget den dagen. At vi skulle skyte inni salen, det var ikke nødvendigvis det jeg ønsket, men det var det de ville! Når du handler på Guds impuls, der og da, det er da ting skjer!

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby - Krigsropet # 8 2024
______________________________

tirsdag 6. februar 2024

Når Jesus får frie tøyler

Frelsesarmeen er kjent som en «vekkelsesbevegelse», og oberst Jostein Nielsen har selv vært med på flere vekkelser. Men hva er egentlig en vekkelse?

Tekst: Emmaline Sophie Hekneby

- Jeg har fått være til stede hvor veldig mange har blitt frelst på en gang, og jeg var ganske ung første gang det skjedde. Det er umulig for meg å tro på tilfeldigheter, og jeg er veldig opptatt av bønn, sier Jostein Nielsen. Obersten, som i dag leder Frelsesarmeens arbeid i Kragerø, har 50 års fartstid i Frelsesarmeen, og har vært til stede der flere vekkelser har skjedd, både i Norge og internasjonalt. 

Han snakker om et spennende og innholdsrikt liv med en levende Gud og en Hellig Ånd i brann:

 - Det handler om liv, ikke religion. Ofte når jeg blir bedt om å tale forskjellige steder, er det flere som tror jeg reiser med vekkelse i kofferten, sier han spøkefullt.

 - Men når det skjer noe, så er det på Guds impuls, det handler ikke om meg. Jeg tror ofte vi mennesker ikke griper anledningene når de kommer. Vekkelse skjer når mange på en gang griper Guds øyeblikk, sier han.

Gud er ikke bundet av form 
Jostein tok imot Jesus som 14-åring, og har levd livet tett med Ham siden.
Han snakker om en relasjon der han frigir seg helt fra kontroll, og at det er da han ser Gud virke. «Det er den siste vekkelsens barn som vil være den nye vekkelsens fiender», siterer han.

 - Mange tror at det er den formen som ble brukt da de ble frelst, som skal virke. Ånden kan jo virke i gamle former, men det er ikke formene som virker. Om formene mister sitt innhold, er det åndelig dødt. 

Jeg tror det kommer vekkelse, der vi ikke kjenner igjen noen form. Det er mange som blir opphengt i kontroll, men det er det ingen annen enn Gud som skal ha. Vi må gi tøylene til Jesus. 

Det Herren kommer til å gjøre, kommer vi til å kjenne igjen på Ånden, men formen tror jeg vil være helt ny, og det er ikke sikkert det kommer i noen som helst form i det hele tatt! smiler han. Jostein snakker om hvordan en kjent form ikke automatisk er Ånd, at det er mange kristne som sliter med å skille mellom sjel og Ånd. 

 - Folk kan kjenne seg velsignet av formen, fordi den er komfortabel og de kanskje kjenner den fra før, men det er ikke formen som betyr noe. Det er fint å komme sammen og ha det hyggelig, men det er ikke sikkert at det bygger noe som helst åndelig. Jeg har det for travelt til å bruke de siste årene av mitt liv med «kristen underholdning». Jeg vet hva som begeistrer, men det er ikke viktig, jeg vil ha flest mulig med meg til himmelen!

Intervjuet er en del av en lengre artikkel om vekkelse. Her er hele artikkelen som PDF 

fredag 1. desember 2023

«Sara» spiser mindre for å spare mat til barna

Av:  

Prisstigningen i samfunnet er et faktum, men i takt med det har ikke ytelsene for de svakeste i samfunnet økt. Alenemoren «Sara» er en av dem som nå kjenner de trange økonomiske tidene på kroppen. – Er helt avhengig av hjelp!

Annenhver uke deler Frelsesarmeen ut matposer fra lokalene på Dalane. Korpsleder Jostein Nielsen forteller at det deles ut mat til 40–50 husstander hver 14 dag.

En av dem som får hjelp fra Frelsesarmeen er alenemoren «Sara». KV kjenner hennes identitet, men vi har respektert hennes ønske om å være anonym i denne saken.

– Det handler egentlig ikke så mye om meg, men det er mest av hensyn til barna, sier hun.

Under fattigdomsgrensa

«Sara» har to barn. Det ene barnet går i barnehagen, mens det andre barnet er elev på mellomtrinnet på barneskolen.

«Sara» er også kronisk syk. Det har ført til at hun ikke kan være i jobb, og hun er dermed avhengig av ytelser fra det offentlige. Det siste året har prisstigningen i samfunnet ført til at utgiftene har økt betraktelig. Det gjelder ikke bare for «Sara», men for oss alle.

Men for de svakeste i samfunnet er konsekvensene store. «Sara» lever i dag under fattigdomsgrensa.

Hver eneste måned setter hun seg ned og lager et budsjett. Hun har kontroll på hver eneste krone, men pengene som tikker inn på konto strekker ikke til.

– Om man legger livsoppholdssatsene til grunn, så går jeg 8000 kroner i minus hver måned, forklarer hun.

Sparer på varmen

Derfor tar alenemoren flere grep for å spare penger. Matinnkjøp planlegges godt, og «Sara» forteller at hun ofte spiser mindre selv for å spare til barna. Hun forteller også at hun tar grep for å spare på oppvarmingen.

– Strøm er dyrt, og ved er også dyrt. Det er 15 grader hjemme hos meg nå. Så når barna er på skolen og i barnehagen, så dropper jeg å fyre for å spare på veden til de kommer hjem, sier hun.

For «Sara» har hjelpen fra Frelsesarmeen vært helt avgjørende, men det var ikke lett for henne å be om hjelp.

– Jeg vil jo klare meg selv, men det går ikke. Det satt fryktelig langt inne å be om hjelp, spesielt ille var det de første gangene, forteller hun og fortsetter:

– Men jeg hadde ikke klart meg uten. Det har vært veldig viktig for oss.



























Fritidsaktiviteter

Frelsesarmeen har flere tiltak for barnefamilier. Blant annet arrangerer de turer med forskjellige fritidsaktiviteter, for dem som sliter med å få endene til å møtes. Før jul arrangeres det en tur til badeparken, og tidligere har det vært arrangert tur til for eksempel trampolineparken.

– Jeg har ikke sjans til å ta med ungene på sånne ting selv, så på den måten får de også opplevelser som mange andre barn får, sier hun og fortsetter:

– Jeg har hørt fra mitt eldste barn at «du har ikke råd til noe jeg har lyst til». Det gjør ordentlig vondt å høre.

«Sara» forklarer at barnet som går på barneskolen deltar i fritidsaktiviteter, men at det da er gratistilbud. Aktiviteter som koster mye penger må vike til fordel for mest nødvendige utgiftene. Også bursdager begynner å merkes for familien. Er det bursdagsfeiring i klassen, har ikke «Saras» barn mulighet til å komme med de største gavene.

– Andre arrangerer kanskje bursdager på kinoen eller andre steder, men det har ikke jeg råd til, sier hun.

Går sammen i jula

I forkant av jula, har «Sara» søkt om støtte fra Omvendt Julenisse, til både gaver og mat. Selve julekvelden planlegger hun og barna å tilbringe sammen med annen familie, og derfor tror hun det blir en fin julekveld når de er flere til å dele på utgiftene.

– Jeg har egentlig prøvd å ikke tenke så mye på jula enda, sier «Sara».

For «Sara» er det tungt å kjenne på de økonomiske problemene, samtidig som hun sliter med en kronisk sykdom. Framtida er hun også usikker på, det er ikke spådd at levekostnadene skal ned med det første.

– Jeg må ta en måned av gangen. Det er vanskelig å se framover når alt bare går nedover. Jeg har ikke sjans til å spare penger, sier hun og fortsetter:

– Man blir liksom tråkka litt ekstra på når det er så dyrt å leve som nå, når man i utgangspunktet har det vanskelig.
 
Hos Frelsesarmeen tror korpsleder Jostein Nielsen at behovet for hjelp er større enn noen gang. Han tror det er mange som sliter, og som fortsatt ikke har tatt motet til seg og spurt om hjelp.

KORPSLEDER: Jostein Nielsen er korpsleder for Frelsesarmeen 
i Kragerø. Han forteller at det er mange som ber om hjelp 
i trangere økonomiske tider.

Mindre å gi

Samtidig fører de økte levekostnadene at de aller fleste har mindre å rutte med, og dermed også mindre å gi.

– Det er selvfølgelig utfordrende, men det er viktigere å gi enn noen gang, sier Nielsen.

Korpslederen forteller imidlertid om flere eksempler hvor folk strekker seg langt for å hjelpe.

– Jeg så her om dagen en som hadde gitt det samme som i fjor, 2000 kroner. Og det er til tross for at vedkommende er minstepensjonist. Det er rørende, sier han.

Frelsesarmeen er nå i gang med innsamling gjennom julegryta. Alle pengene som samles inn i Kragerø, øremerkes til sosial virksomhet lokalt i Kragerø. Nielsen forteller at mye av de innsamlete pengene tradisjonelt har blitt brukt til aktiviteter i juletida.

I fjor samlet Frelsesarmeen i Kragerø inn om lag 450.000 kroner.

125.000 ble samlet inn i forbindelse med fire konserter i Kroken, mens rundt 25.000 kroner ble samlet inn i forbindelse med Quebabeluba-konserten som ble avholdt i Kragerø kirke. I år blir det ikke noe av konsertene i Kroken, men førstkommende helg blir det Quebabeluba-konsert i kirken, hvor overskuddet går til Frelsesarmeen. Der vil også julegryta være.

– Men vi har behov for vakter, så dersom noen kan bidra, så kan de melde ifra på Facebook-siden vår, sier Nielsen.

mandag 13. november 2023

Takk Jeløy!

Fra musikalen 'Othilie' 2017
Antallet folkehøgskoler blir stadig færre. 
I år måtte også Frelsesarmeens folkehøyskole avvikle driften et år før skolens 50-årsjubileum. På disse årene har skolen betydd mye for mange elevers valg, virke og tro.

Tekst Randi Bjelland (foto: arkiv)

Både i og utenfor Frelsesarmeen har Jeløy folkehøyskole satt dype avtrykk. To som mener at de ikke hadde jobbet i Frelsesarmeen i dag om det ikke hadde vært for Jeløy folkehøyskole, er mangeårig frelsesoffiser Lilja Ånadal og kollegaen Monica Tangen Dysjaland. Begge er ansatt i Home Start-arbeidet som Frelsesarmeen drifter i Stavanger for Home-Start Familiekontakten. De møttes som elever på Jeløy folkehøyskole.

- Jeg er helt sikker på at det går mennesker rundt om i verden med en ekstra styrke i seg fordi det var en lærer på Jeløy folkehøyskole som møtte den enkelte eleven på en spesiell måte, sier Lilja som får støtte fra kollegaen.

 - Mine barn må gå på minst ett år på internatskole. De får ikke lov til å velge det bort, og det er fordi jeg tror det blir et veldig viktig år. For det var det for meg, sier Monica. Lilja gikk to år på Jeløy, først i 1989-1990 på sosiallinja, og året etter på bibellinja, fordi hun som fersk frelsessoldat ønsket mer bibelkunnskap. Dette året ble hun kjent med Monica - som gikk den daværende banebrytende EDB-linja.

Hva fikk dem til å gå på folkehøyskole i utgangspunktet, og hvorfor valgte de akkurat Jeløy?

For Lilja handlet valget om at skolen hadde en spennende sosialfaglinje, kombinert med at elevene hvert år satte opp en musikal.

- Jeg hadde veldig lyst til å drive med musikk, men jeg var for beskjeden til å velge musikklinja. Jeløy hadde en totalpakke som fristet. I tillegg til å bli kjent med Frelsesarmeens sosiale arbeid, fikk elevene praksis på andre institusjoner i området, som skolen samarbeidet med. Lilja hadde utplassering på en institusjon for psykisk utviklingshemmede

- Skolen hadde til og med samarbeid med politiet i Oslo, der sosialfag-elevene kunne få være med på en stor og verdensomspennende organisasjon. Det kom jo elever fra 15 land, og i løpet av den måneden jeg var i USA, besøkte vi både menigheter og sosiale institusjoner. Jeg var veldig bevisst på hva jeg sa ja til da jeg ble soldat. For Lilja var valget om å bli soldat en radikal beslutning, for var det noe hun var fast bestemt på å ikke bli da hun startet på Jeløy, så var det frelsessoldat.

 - Nei, jeg ville da slett ikke springe rundt i uniform! For meg var det fjernt og rart. Men hun trivdes med møtene, morgenandaktene og gudstjenestene som de ble invitert til. Begge jentene ble med i ei lokal ungdomsgruppe i Frelsesarmeen i Moss og var ledere på juniorklubben.

 - Jeg fikk en opplevelse av å høre til, bli utfordret og være god nok. Etter hvert kjente jeg at alt ga mening, og så lurte bibellærer Jostein Nielsen meg med på soldatkurs, humrer Lilja. «Kan du ikke bare bli med for å lære, da», spurte han.

- Og da var det gjort, vet du. Rett før innvielsen følte hun at hun måtte si det til foreldrene. Hun grudde seg. Faren hennes tok nyheten godt imot, mens moren ble helt stille. Lilja trodde ikke hun likte avgjørelsen. Etter en halvtime kalte moren henne inn på kjøkkenet. Der lå det noe som var pakket inn i gråpapir. Lilja pakket opp og fant en frelsessoldatuniform. Det viste seg at moren hadde blitt frelsessoldat i sin ungdom, men hadde ikke vært aktiv på over 30 år.

 - Samme året som jeg ble soldat, ble mamma gjenopptatt som soldat. I dag er hun 86 år, og hun var aktiv soldat så lenge hun kunne. Selv om hun måtte sitte på en stol, skulle hun være julegrytevakt.

Vennskap som varer

Etter folkehøyskoleåret jobbet både Monica og Lilja i Frelsesarmeen som sosialassistenter, henholdsvis på Solfeng barnehjem og Oslo slumstasjon. Dette året bodde de på Borgen - noe som senere ble Gatehospitalet. Men etter hvert skiltes deres veier. Monica valgte å utdanne seg til barnehagelærer og jobbet mange år som styrer for en barnehage. Hun og familien ble aktiv i en pinsemenighet. Lilja ble frelsesoffiser. I mange år hadde vennene kun julekortkontakt, men da Lilja for rundt ti år siden fikk ny ordre til Sandnes, møttes de igjen. Lilja jobbet i Home-Start arbeidet Frelsesarmeen drifter, og da arbeidet i fjor ble utvidet, tipset hun mange om den nye stillingen, blant annet Monica.

 - Jeg var ikke på jobbjakt, men jeg har alltid sagt at jeg ikke er ferdig med Frelsesarmeen, så da denne muligheten dukket opp, søkte jeg og fikk jobben. Det er veldig fint - det er som å ta opp igjen kontakten med en god, gammel venn. Det er over 3o år siden de gikk på Jeløy - hva er det de husker best? For Lilja var det største og viktigste at hun fikk en egen tro.

- Jeg hadde jo vokst opp med kristendommen, men det andre året på Jeløy jobbet jeg mer med bibeltekster et positivt bilde av organisasjonen i løpet av året, sier Monica som får samtykkende nikk fra Lilja.

- Det var inkludering på alle nivå. Noen elever hadde assistenter med seg fordi de ikke kunne klare hverdagen på egenhånd, og de var like inkludert som flokken fra Stavanger eller Oslo, sier Lilja. Hun forteller at skolen også hadde et samarbeid med Frelsesarmeens institusjon Soldammen, hvor det bodde ungdommer som hadde hatt det vanskelig.

 - Ungdom fra Soldammen gikk på Jeløya på lik linje med oss, noe som var en fin øyeåpner for mange. Det er så viktig at ungdom læres opp til å se mer enn seg selv og egne behov. Jeg er redd for at vi blir for selvsentrerte når det blir så stort fokus på «hvordan jeg ser ut» og «hvordan jeg har det». Da kan vi glemme at den enkelte er en del av et fellesskap. Jeg tror Jeløy har vært det gode felleskapet for mange.

Bygger mennesker

Oberst i Frelsesarmeen Jostein Nielsen har fem år bak seg som bibellærer ved skolen.

 - Det er ikke tvil om at Jeløy folkehøyskole har vært viktig, både for enkeltpersoner og for Frelsesarmeen som organisasjon, sier han. Både i og utenfor Frelsesarmeen møter han folk som sier at året på Jeløy har vært avgjørende for veien de tok videre. Nylig var han på et møte der en tidligere elev presenterte et forestillingsprosjekt. Da mannen fikk øye på Jostein i salen, holdt han et spontant, varmt innlegg om hva Jeløy folkehøyskole hadde betydd for ham. Han fortalte at han hadde vært «Henry», en karakter beslektet med Bakermester Harepus, i musikalen «Cafe Remember». Forestillingen hadde utfordret ham på så mange plan.

- Den årlige musikalen var sjelsettende for mange, sier Jostein. Han tror skolen mistet sitt varemerke da de sluttet med musikaler. Da var det andre folkehøyskoler som tok over på det feltet.

 - Musikalen var et genialt konsept, for man fikk med alle. Man trengte ikke stå på scenen, man kunne være med på å lage rekvisitter, kjøre lyd, danse, være med i orkesteret, eller bidra i andre oppgaver. Det gjorde også inntrykk på ham at mange elever som ikke hadde en tro før de begynte på skolen, fikk det i løpet av året. Det er ikke bare Jeløy folkehøyskole som har vært nødt til å stenge dørene.

Antallet lignende skoler minker fra år til år. Han ser at utdanningssamfunnet har endret seg veldig de siste årene, og at skoler som frister med «folkehøyskoleelementer» som utenlandsturer, samtidig som de gir større uttelling i studie-poeng, tiltrekker de seg elever som egentlig har lyst til å gå på en folkehøyskole først.

 - Men jeg mener at det ikke er noe annet som kan erstatte folkehøyskolen, for den har en totalpakke. Man ser hele mennesket. Jeg liker det tyske ordet «bildung», for det man gjør på folkehøyskolene, er nettopp å bygge mennesker ved å gi dem forbilder, sier Jostein som også vil trekke fram dannelsesbegrepet.

 - Det handler egentlig om å bli et avbilde av det du er en del av. For de aller fleste er folkehøyskolen en god opplevelse i et godt miljø der du speiler deg i andre. Jostein mener at selv om folkehøyskolene alltid har vært flinke til å tilpasse seg endringer i samfunnet, har de alltid vært sårbare når det gjelder bevilgninger fra det offentlige.

- Støtten kuttes stadig. Hvis folkehøyskolene skal klare seg, må rammebetingelsene bli bedre.

 - Med nedleggelse av Jeløy mister Frelsesarmeen en arena som ga unge mennesker kunnskap om organisasjonen. Hvordan skal man kompensere for det?

 - Nå er man avhengig av at det er Frelsesarméfolk som fyller sosialfaglige roller på andre folkehøyskoler. Og det er fullt mulig, sier Jostein som jobbet fire år på Sagavoll folkehøyskole. Først som sosiallærer, men mesteparten av tiden som rektor.

 - Jeg tok med meg sosialfagsklassen til Frelsesarmeens institusjoner. Blant annet var vi på Reperbahn i Hamburg, hvor Frelsesarmeen har hjelpearbeid blant de prostituerte. Det gjorde sterkt inntrykk på elevene. Mange ble helt hekta på Frelsesarmeen. De fikk mye kunnskap om organisasjonen og minner for livet.

For Jostein personlig har Jeløy folkehøyskole betydd mye, han vil til og med si at skolen har styrt ham i riktig retning i livet. Sammen med kona Magna var han fra 2015 en del av ledelsen av Frelsesarmeens østeuropeiske territorium, som består av Romania, Moldova, Ukraina og Georgia. De overtok hovedansvaret som territorialledere fra 2018- 2020. Men det var som lærer på Jeløy han hadde sin aller første tur til Øst-Europa.

 - I desember 1989 tok jeg med meg bibel- og leder-linja til St. Petersburg, som da het Leningrad. Jeg hadde alltid vært interessert i Øst-Europa, og i løpet av den turen fikk jeg bekreftet kallet mitt til Øst-Europa.

Viktig ballast

Monica og Lilja kunne snakket i timevis om alle de gode minnene fra Jeløy. Om musikalturneen de var på. Om konkurransen om å ha de reneste internatet - der premien var en pizza, noe det var veldig stas å vinne, helt til de skjønte at den bestod av restemat fra hele uka. Om alt som skjedde på kveldstid, der det var mye «kjæresteri, drama og hormoner».

De fikk vennskap for livet, bekjente over hele verden, og ikke minst vissheten om at alt ikke kan måles i studiepoeng.

- Det at man ikke har et karakterkrav hengende over seg, gjør at folk følger drømmene sine. Det gjør vi i for liten grad i dag, der det er et voldsomt press på prestasjoner der målet er å få seg en utdannings-grad. Folkehøyskolebobla var befriende, for du kunne jobbe med det som interesserte deg, uansett hva det var - på en skole som viste kristen tro i praksis via fantastiske lærere. Ikke alle var personlig kristne, men de stod inne for alt skolen representerte, sier Lilja. Hun tror at det er mange av de tidligere lærerne som ikke helt vet hvor mye de har betydd for enkeltelever. Også i jobben Monica og Lilja har nå, der de støtter barnefamilier, føler de at de har nytte av det de lærte på Jeløy folkehøyskole.

 - Når folk fra 15 land bor sammen i et år, lærer man litt om andre kulturer og tenkemåten. Det har vi med oss som en bagasje når vi i dag møter familier fra hele verden. Så Jeløy folkehøyskole er på en måte med oss fortsatt, smiler Lilja.

Publisert i Krigsropet # 46 2023

Link til Krigsropet #46 2023

søndag 24. september 2023

Gøy å være med på noe i vekst

Fredrik Johan (20) innsatt som ungdomsarbeider i Frelsesarmeen: 
- Gøy å være med på noe i vekst



24.09.23 21:30
Markus Sundbø

Søndag kveld hadde Frelsesarmeen åpent møte. I dette møtet ble Fredrik Johan Aanstad Olsen innsatt som Frelsesarmeens første ungdomsarbeider.

Fredrik Johan Aanstad Olsen har etter en tid i militæret blitt ansatt som ungdomsarbeider hos Frelsesarmeen. Han forteller om at dette er første gangen dette blir gjort og at han gleder seg til å ta fatt på arbeidsoppgavene. Han trer inn i en 50% stilling, og vil jobbe hovedsakelig med de unge som er innom og involvert i Frelsesarmeen

- Jeg har lyst til å spre et budskap til unge mennesker om en Gud som elsker alle uansett. Jeg har følt meg veldig hjemme her, og kjenner at jeg kan komme som jeg er her.

Aanstad Olsen opplyser om at han har lyst til å få frem dette budskapet både ved hjelp av ord og handling.

Under innsettelsen tok Jostein Nielsen fra Frelsesarmeen ordet, og snakket litt om hvor mye de gledet seg til å få med Aanstad Olsen på laget. Deretter skulle Aanstad Olsen selv fortelle litt om seg selv og hvem han er.



Han starter med å si hvor takknemlig han er for sin kristne og fine oppvekst. Han hadde hørt andre snakke mer negativt om det at de var vokst opp i et kristen hjem, men for han var det flott å kunne vokse opp på den måten og han ville ikke hatt det på noen annen måte.

Videre hadde han gått på videregående i Grimstad. Der dukket det opp et stort ønske om å kunne tjene Jesus, og vise andre hvem han var. Avslutningsvis i talen forteller han om hvor takknemlig han er for å ha kommet til Frelsesarmeen, som han beskriver som et flott sted hvor de er veldig gode til å ta vare på folk.





Før han avsluttet helt, så hadde han to sanger som han fremførte. En av de var en sang han hadde oversatt, mens den andre var en han hadde skrevet selv og ble nylig ferdig med.

fredag 16. juni 2023

Gaming er gøy!

– Når kan vi komme tilbake? spør barna og ungdommene. Ikke så rart. Frelsesarmeen i Kragerø har nettopp åpnet et digert gamingrom. 

Med plass til minst ti konsoller har spillinteresserte nå fått et unikt tilbud. Og det er gratis.

– Jeg har ikke spilt så mye før, men nå får jeg muligheten, sier en 11-åring.

Han og broren har løpt opp trappa til Frelsesarmeens nyåpnede tilbud og satt seg ned ved hver sin spillkonsoll, mens moren står i kø ved matutdelingen.

Han og broren har løpt opp trappa til Frelsesarmeens nyåpnede tilbud og satt seg ned ved hver sin spillkonsoll, mens moren står i kø ved matutdelingen.

– Det er flott at også barn fra lavinntektsfamilier får muligheten til å spille. Mange har ikke maskiner hjemme. Noen har kanskje bare spilt hos venner, andre har aldri spilt før, forteller miljøarbeider Stian Engebretsen.

– Nå får folk som ikke har råd til det, en anledning til å drive med gaming, sier korpsleder Jostein Nielsen (til høyre). Nylig var det offisiell åpning av Frelsesarmeens nye lokaler i Kragerø, med både sosialsenter og gamingrom.

Oppe i andreetasjen på Frelsesarmeens nye storstue kan gamere i alle aldersgrupper nå gi seg i kast med Legends of Zelda, Super Smash Bros, eller andre spill. Den første uka var minst 20 unge innom «The promised LAN» for å teste ut Playstation, Switch’n og storskjermen. Også voksne synes dette er gøy, flere står på venteliste for å få en runde ved konsollene.

Nye lokaler

Frelsesarmeen satser i Kragerø. I halvannet år har snekkere, frivillige og ansatte bygget om en tidligere bilforretning og gjort bygget klart til møtesal, kjøkken, kontorer, sosialsenter – og altså gamingrom. I slutten av april var det offisiell åpning med besøk av ordføreren som klippet snoren.

Jostein Nielsen, daglig leder av Frelsesarmeen i Kragerø, tror gamingrommet kan åpne flere dører.

– Tanken er å skape trygge arenaer der vi også kan formidle tro og dele livet. Da må vi være til stede. Vi trengte et sånt rom fordi vi stort sett tiltrekker oss eldre mennesker, men de har allerede så mange tilbud. Gamingen vil være aktuell for brukerne våre av sosiale tjenester, men det er også for å nå lenger ut. Jeg tror ikke lenger på «normal forkynnelse». Folk i dag er fremmede for den kristne terminologien og aner ikke hva vi snakker om. Jeg tror heller vi kan forkynne gjennom samtaler, der man er ærlige om tro og tvil. Selv om man tror, forstår man ikke alt, mener offiseren.

I flere måneder har de drevet kafé på huset, og hit kommer folk med og uten tro for å få en kaffe og en god prat. En mor som var innom med ungene sine, slapp dem inn i gamingrommet, mens hun tok en kaffe og ble kjent med ansatte og frivillige. Det førte til at hun selv meldte seg som frivillig til Frelsesarmeens arbeid.

Jostein Nielsen vil være tilgjengelig på huset, for å være der for store og små. Oppe i gamingrommet skal ungene være trygge. Frivillige som hjelper til, må ha politiattesten i orden.

Gjøre noe sammen

Hvorfor starte et gamingrom?

 
Stian Engebretsen

– Å fremme det sosiale er veldig gøy. Å få oppleve å spille sammen betyr også mye. Ungene som har vært her, er raske til å få i gang lagspill, sier Stian Engebretsen.

For seniorspillere har de også en kuriositet: En antikk Nintendo Nes som er koblet til en gammel tjukkas-tv.

– Det er så originalt som det vEt gamingrom er ingen billig affære, men Sparebankstiftelsen Skagerrak tente på ideen og sponset tiltaket med 70.000. Også Amedia og Sparebanken Sør har støttet prosjektet, og utstyr for drøye 100.000 er kjøpt inn.

Jungeltelegrafen har gått:

– Jeg får telefoner døgnet rundt av folk som har lyst til å være med. Vi blir også nedringt av foreldre som spør når spillerommet er åpent.

De må smøre seg med litt tålmodighet. Foreløpig kjører de en ettermiddag i uka, de må få på plass åpningstider og lage en turnus.

Lederen selv er 38 år og har holdt på med gaming siden han fikk sin første Nintendo på 90-tallet.

Går du aldri lei?

– Sønnen min på sju år går ikke lei, da har heller ikke jeg tid til å bli det, sier Stian Engebretsen.

Til høsten blir det LAN, local area network, altså at to eller flere spillere møtes for å spille sammen på et lokalt nettverk. Ideene er mange: Hva med å samle folk til fotballkamp eller FIFA-turnering ved 75-tommers skjermen? Miljøarbeideren og medarbeiderne har nok å gjøre.

– Vi håper også vi kan gjøre andre ting; som å starte en ungdomsklubb, spille basket og brettspill, eller lage pizza!

Tekst: Marit Dehli 

Les artikkelen i Krigsropet # 25 2023

mandag 23. januar 2023

Måtte be forsamlingen om unnskyldning da han ble slått i bakken av Den hellige ånd


Oberst Jostein Nielsen i Frelsesarméen opplevde å bli gjenopprettet under Toronto-velsignelsen på 90-tallet.

– Når manifestasjonene får så mye oppmerksomhet, tar de fokuset bort fra Jesus, sier Jostein Nielsen. Han er seniorrådgiver ved Frelsesarméens hovedkvarter og korpsleder i Kragerø.

Nielsen sier den største faren i kristenheten i dag er «målforskyvning».

– Det er Gud som er målet for alt vi gjør, ikke manifestasjoner, slår han fast.

Kaos

Obersten vet hva han snakker om.

Han husker godt første gang han kom inn på et møte der menigheten var preget av Toronto-velsignelsen. Han hadde vært på øvelse med korpset en mandag kveld og kom inn i Kristent Fellesskap i Bergen ved 21.30-tiden på kvelden. 
Synet som møtte ham beskriver han som «kaos».

– Møtet var i gang, og det lå mennesker og gråt på gulvet. Jeg tenkte: «Gud, er du her?»

Samtidig kjente han på fred og et gudsnærvær.

– Jeg lot meg falle

En venn fra ungdommen, som var aktiv i menigheten, ville be for ham, men han kjente behov for å falle til ro først.

Nielsen hadde ved et par anledninger opplevd å be for folk som falt. Da han nå ble bedt for på møtet, sa sa han til seg selv: «Jostein, du faller, men dette kan du stanse».

– Jeg lot meg falle.

En mann kom bort og profeterte over ham. Profetien lignet på noe Nielsen hadde hørt et par år tidligere i England. Den varslet om en fornyelse og utfordret ham og kona Magna til å ta i mot om de ville ha del i det som Gud skulle gjøre. Nielsen opplevde budskapet som en bekreftelse.

– Jeg forstod at fornyelsen som kom ved Toronto-velsignelsen var viktig for alt Guds folk, sier han om profetien.

– Ingenting kunne stoppe meg

Da Nielsen var i Tabernaklet i Bergen noe senere, hadde han en lignende opplevelse. Denne gangen var det pinsevenn og TV-pastor, Egil Svartdahl, som talte, og han kalte frem pastorene til forbønn.

– Alle pastorene falt side om side, og jeg tenkte: «Nå ser soldatene mine at jeg går ned».

Den tredje gangen Nielsen falt i bakken, skjedde to uker deretter, i Åsane kirke i Bergen.

– Ingenting kunne stoppe meg denne gangen. Jeg ble slått til jorden.

– Hvorfor lot du deg falle de gangene du visste at du kunne la det være?

– I og med at det var mange som stod rundt meg da jeg merket at jeg var i ferd med å falle den første gangen, hadde det vært mulig å ta tak i en av dem og holde meg på bena, svarer Nielsen.

– En kraft som ikke kom fra dem

Han sier at det var på samme måte også den andre gangen.

– Men det var en kraft som ikke kom fra dem som stod rundt meg.

Den tredje gangen var det bare én som ba for ham.

– Jeg ble revet over ende med en kraft som kom så sterkt, at om det hadde stått noen der som jeg kunne ha grepet fast i, så hadde jeg verken rukket det eller hatt krefter til å holde meg selv oppe.

Han legger til:

– For meg var Toronto-velsignelsen en veldig sterk opplevelse. Jeg ble så veldig gjenopprettet.


Sterkt åndsnærvær

Etter det opplevde han at et sterkt åndsnærvær på møter kunne føre til at han gikk rundt «krokrygget».

– Det kan skje fremdeles, men for at det ikke skal være for sjenerende, prøver jeg å ta meg sammen.

Nielsen ler.

Måtte be om unnskyldning

Han forteller om en gang han måtte be forsamlingen i Templet Oslo om unnskyldning. Han var korpsleder der tidlig på 2000-tallet.

– Den hellige ånd slo meg ned bak talerstolen mens jeg forkynte.

Nielsen forklarer at det var en tid med sterk fornyelse der mange unge kom til et «inderlig liv med Jesus».

– Etter et første møte med Den hellige ånd kom veldig mange av dem i syndenød og kom til meg for å bekjenne. Det jaget bort min siste tvil om at dette var Åndens verk, for det er han som overbeviser om synd, rettferdighet og dom.

Reiste til Toronto

Jostein Nielsen fikk også anledning til å besøke Toronto Airport Vineyard Church, der den såkalte Toronto-velsignelsen startet i 1994. Den førte til at folk kom fra hele verden for å oppleve Den hellige ånd i aksjon.

En forretningsmann spanderte i 2002 opphold for rundt 30 personer, og Nielsen var en av dem. Han var egentlig fullbooket, men et oppdrag han hadde ble avlyst, så han dro. Da de kom frem, ba møtelederen den norske delegasjonen om å reise seg.

– Midt i flokken fra Norge satt to mennesker fra et bønnenettverk som ba spesielt for landet vårt.

Det engelske ekteparet hadde bestilt en reise på Hurtigruten, og planen deres var å oppsøke bønnefolk i Norge samtidig. De opplevde at Gud hadde bedt dem avlyse turen og heller reise til Toronto.

– De var lydige overfor det de opplevde var Guds stemme. Du kan forestille deg hvordan det var for dem å havne midt i vår gruppe.

En hank som lå i Norge

Nielsen, som satt rett ved engelskmennene, holdt kontakt med dem videre. Da han og kona ble utfordret til å reise til Øst-Europa, ringte han til det engelske paret for å rådføre seg med dem.

De var forbløffet og fortalte om en konferanse de hadde deltatt i et par uker tidligere der det ble bedt for Norge. En sør-afrikaner profeterte og sa at han så en fruktkurv i den sør-østlige del av Europa med en hank som lå i Norge.

– Det var spesielt, sier Nielsen.


– Noen imiterer

– Har du også erfaringer med manifestasjoner som du mener ikke er fra Gud?

– Ja, det er klart at noen imiterer, svarer Nielsen.

Han tror menneskets sjel også kan være på ferde der hvor Guds nærvær er, og nevner latter som et eksempel.

– Når folk blir grepet av latter, så ler andre med. Selv en lattermaskin kan få mennesker til å le.

Han tror at det samme gjelder fall.

– Det trenger ikke nødvendigvis å være Den hellige ånd som står bak.

– Sjelens begeistring

– Er du opptatt av å skille tydelig og sette grenser for manifestasjoner?

– Jeg overlater det til Gud, men det er klart at en må prøve enhver ånd.

Han refererer til en kollega som fortalte at det er forunderlig hvor mye mer salvelse det er på møtene etter at Bodø Glimt har vunnet fotballkampen tidligere på dagen.

– Møtedeltagerne er opprømte og klarer ikke å skille mellom ånd og sjel.

Sjelens begeistring

Nielsen mener musikk virker på en lignende måte.

– En responderer med en «sjelens begeistring» for det som skjer. Det er helt OK, men det bygger ikke nødvendigvis åndslivet dersom man er avhengig av en favorittsang – eller manifestasjoner – for å komme i stemning.

For egen del er han ikke i tvil:

– Det jeg opplevde førte meg enda nærmere Gud og ga meg et sterkere fokus på Jesus.

Publisert: 23.01.2023 19:00